Murbyens kirker

Publisert 09.08.2024
Tekst av Mari Sundbye Forberg

Oslo hadde Europas raskeste befolkningsvekst på slutten av 1800-tallet. Den nye industrien langs Akerselva og Alnaelva tiltrakk seg mange mennesker. Alle disse trengte et sted å bo – og leiegårder i mur ble løsningen. Når byen vokste og innbyggerne ble flere, ble det også behov for flere kirker nye steder i byen. I 1851 kom det en ny kirkelov som krevde at 30% av menigheten skulle få plass i kirken. Dette førte til en omfattende kirkebygging i Oslo på andre halvdel av 1800-tallet.

Materialene

Murbyen Oslo er eneste bygningsvernsenter i Norge som hovedsakelig fokuserer på kunnskap om tradisjonelle materialer og metoder knyttet til eldre murbygninger. Dette arbeidet har stor verdi for flere ulike typer bygninger, inkludert bygårder, industribygg og kirker i både teglstein og naturstein. Mye av kunnskapen om hvordan man tar vare på Oslos murgårder er direkte overførbar til kirkene, fordi de er bygget av samme materialer og med samme metoder. Riktig vedlikehold og istandsetting av eldre murbygninger krever håndverkere med god materialkunnskap.

De fleste kirkene ble bygget av samme materialer som murgårdene: lokal teglstein og kalkmørtel. De fleste murgårdene ble pusset, og fikk dekor i form av trekninger og gips. Kirkene sto derimot som regel upusset. Dette skulle gi et inntrykk av soliditet og ærlighet. Utover 1900-tallet kom også andre materialer i bruk. Vålerenga kirke, som sto ferdig i 1902, ble for eksempel bygget i naturstein. Tidligere hadde natursteinen kun blitt brukt som dekor, eller som forblending. Utover 1930- og 40-tallet ble flere kirker bygget i betong.

Grønland kirke er et godt eksempel på en teglkirke. Kirken er tegnet av Wilhelm von Hanno, og ble innviet i 1869. Hele kirken er bygget av rød teglsten, og preges av nyromansk stil. Samtidig som kirken ble det bygget skole og politistasjon i samme stil ved siden av.

Befolkningsvekst og kirkeboom

Et godt eksempel på murbyens kirker er Paulus kirke på Grünerløkka. Sofienberg kirke ble bygget i 1877, men ble fort for liten når befolkningen i området vokste. Mesteparten av Grünerløkka ble bygget ut med murgårder på 1870- og 80-tallet, og det ble behov for enda en kirke. Paulus kirke ble derfor bygget og innviet i 1892. Kirken er bygget i tegl i nygotisk stil, og er dekorert med glaserte, svarte teglstein. Arkitekter var Henrik Bull og Kristian Fürst. De var bare 25 og 27 år gamle da de tegnet kirken! Paulus kirke ligger ved Birkelunden, og tvers over parken ligger Grünerløkka skole som åpnet i 1895. Sammen er de gode eksempler på at byggingen av murbyen førte med seg ikke bare boliger, men også offentlige bygg.

De typiske kirkene 

Mange av kirkene som ble bygget den siste halvdelen av 1800-tallet likner på hverandre, i både form, stil og materialbruk. Nygotikken ble ansett som en spesielt passende stil for kirker i denne perioden. Den nygotiske stilen har tydelige vertikale linjer, som kan tolkes som at kirken strekker seg opp mot himmelen. Noen kirker, særlig etter århundreskiftet, ble bygget i en mer middelalderinspirert stil. De skulle gi inntrykk av soliditet og tradisjon.

Et typisk eksempel på det sene 1800-tallets kirker er Kampen kirke. I 1879 brant det på Kampen, og kommunen kjøpte deler av branntomta til kirketomt. Jacob Wilhelm Nordan tegnet en teglkirke i nygotisk stil, som sto ferdig i 1880. Nordan har tegnet nesten 100 kirker! I Oslo tegnet han Kampen, Sofienberg og Nordstrand kirker, alle i tegl i nygotisk stil.

Også vest i byen ble det bygget nye kirker for å romme den økende befolkningen. Uranienborg kirke er også en teglkirke i nygotisk stil, og er Oslos høyeste kirke. Den er et typisk eksempel på teglkirker fra det sene 1800-tallet. Fagerborg kirke, som sto ferdig i 1903, er bygget i tegl, men forblendet med naturstein. Den henter elementer fra et mangfold av stiler, med innslag av både nygotikk, romansk stil og jugend. I arkitektkonkurransen om oppdraget med Fagerborg kirke kom det hele 54 forslag! Konkurransen ble utlyst rett etter Kristianiakakket i 1899, og det var mange arbeidsledige arkitekter.

De utypiske kirkene

Samtidig som det dukket opp høyreiste, nygotiske kirker i upusset tegl, ble det også bygget noen mer utypiske kirker. St. Edmunds kirke er spesiell på flere måter: både er den uvanlig liten, og den er ikke bygget for en norsk menighet. Kirken sto ferdig i 1884, og er tegnet av Paul Due og Bernhard Steckmest. Kirken er bygget i rød og gul teglstein, og bærer preg av nygotikken. Selv om kirken er liten er den formet som en ekte langkirke. Kirken ble bygget for den engelske menigheten i Oslo, og den engelskfødte dronning Maud pleide å delta på gudstjenestene her. Litt lengre opp mot Hammersborg finner du også den svenske Margaretakyrkan fra 1925 og den katolske domkirken fra 1856.

Frogner kirke og Markus kirke på St. Hanshaugen er spesielle på en annen måte: de ligger nemlig bygget inn mellom murgårder. Frogner kirke skulle egentlig ligge fritt, men på grunn av den økonomiske nedgangstiden etter krakket i 1899 bestemte man seg for å spare penger ved å legge den inn i Gimlekomplekset. Markus kirke ble bygget mellom to eksisterende murgårder, også dette for å spare penger. Markus kirke, som sto ferdig i 1927 bærer preg av 20-tallsklassisisme og nordisk nybarokk, mens den eldre Frogner kirke fra 1907 beveger seg mellom jugendstil og historisme.

Kirkene som forsvant

Tidlig på 1900-tallet kom det en ny type kirke, de såkalte småkirkene. Dette var kirker bygget for private midler, som skulle avlaste de store menighetene. Oslo fikk tre småkirker, på Tøyen, Vaterland og i Pipervika, fattige, tett befolkede områder. Småkirkene skulle ta sosialt ansvar, ikke bare åndelig. De organiserte for eksempel barnehager, delte ut mat og hjalp gamle og syke.

Alle de tre småkirkene var bygget i tegl. Tøyenkirken er dekorert med terrakotta, noe som er ganske uvanlig i Oslo. Ingen av kirkene var spesielt små – Piperviken småkirke hadde 500 sitteplasser! Småkirkene på Vaterland og i Pipervika ble revet i 1959, i forbindelse med saneringen av disse områdene. Slik forteller disse også en historie om murbyen, nemlig om perioden da den ble sanert. Tøyenkirken står fortsatt, og drives nå av Kirkens Bymisjon.

Noen kirker har også fått ny bruk. Menigheten til Jakob kirke på Grünerløkka ble mindre og mindre utover 1970-tallet, ettersom det ble færre boliger og mer næring i området. Kirken ble avviklet som sognekirke i 1985, og brukes nå til kulturarrangementer.