Byboligen
Fra idé til virkeliggjøring
Publisert 05.02.2018
Tekst av Jon Guttu
Begrepet bybolig kom inn i norsk fagdebatt midt på 1960 tallet, først og fremst som et alternativ til drabantbyboligen. Byboliger skulle romme kvaliteter som boliger i drabantbyen ikke hadde. Dette dreide seg både om fysiske, funksjonelle og sosiale kvaliteter. Å utvikle byboligkonseptet som et realistisk alternativ ble en utfordring for planleggere gjennom 1970- og 80-tallet, og byfornyelsen som pågikk på 1980-tallet i Oslo representerte det praktiske gjennombruddet. Boligbyggingen i sentrale strøk foregikk fra 1990 i økende grad med byboligen som økonomisk basis i utbyggernes portefølje.
Byboligen — det drabantbyboligen ikke er
I 1969 ble byboligen tatt opp seriøst og presentert for et større fagmiljø, både som fenomen og dens muligheter i praktisk planlegging. Da fikk de to unge arkitektene Inge Willumsen (f. 1940) og Sven Erik Svendsen (f. 1939) et stipend for å gjøre en studie av nettopp byboligen. Dette var i seg selv en indikasjon på at spørsmålet ble sett som aktuelt i fagmiljøet. De kvitterte med et temanummer av tidsskriftet Byggekunst i 1970 (Svendsen og Willumsen 1970). De to arkitektene forsøkte ikke å gi noen definisjon av begrepet bybolig, men foretok snarere en innsirkling av fenomenet. Byboligene måtte forstås som boliger i byen, i betydningen det urbaniserte området. Byområdene burde inneholde tilstrekkelig service, ha en viss tetthet og innby til sosial kontakt. Selve boligen burde være fleksibel og gi beskyttelse av privatlivets fred. I og for seg var dette kvaliteter som burde gjelde de fleste boliger i urbaniserte områder og som vi kan slutte oss til også i dag. Samtidig var dette viktige stikkord i drabantbykritikken som kulminerte rundt 1970. Drabantbyen ble anklaget for å være antiurban og uten romlige kvaliteter. Butikker og tjenester kom mange år etter at folk hadde flyttet inn, miljøet var kjedelig og konformt, boligen var statisk og uten mulighet for individuell tilpasning. Slik sett kan byboligen, slik de to arkitektene fremstilte den, forstås som en protest mot og et alternativ til drabantbyboligen i den formen den hittil var blitt realisert. Som et særtilfelle nevnte de et foredrag som like før var blitt holdt i Oslo Arkitektforening under stikkordet byen som bolig, der en engelsk arkitekt hadde talt varmt for sin livsform: “Selv bor jeg med min kone like ved Victoria Station, vi har et værelse på 4x5 meter og et lite kjøkken, men vi trenger ikke mer. Hele byen er vår spisestue, vi må dele den med andre, men den er vår.” Svendsen og Willumsen oppsummerte at en slik livsform trolig ikke var ønsket av mange her i landet, at de tjenestene det var snakk om også måtte kunne etableres i andre deler av byen enn sentrum, men at de som ønsket å bo i små krypinn midt i byen, selvsagt også burde få sine behov ivaretatt.
Sanering av sentrumsstrøkene
At en bolig i den gamle leiegårdsbebyggelsen ikke appellerte ut over en liten krets av urbanister, er forståelig når en tenker på den fysiske og sosiale tilstanden i sentrumsområdene på begynnelsen av 1960-tallet. 30 år gamle saneringsplaner hadde stoppet enhver forbedring av leiegårdene både innvendig og utendørs. Leilighetene hadde fortsatt samme standard som da gårdene ble bygget på slutten av 1800-tallet, og det var mange små boliger. Gårdsplassene stod som de alltid hadde stått, med lite annet enn tørkestativer, søppelkasser og utedoer. Den voksende biltrafikken dominerte mer og mer i gatene. Familier som hadde mulighet, flyttet av gårde til mer barnevennlige strøk. Det alminnelige synet både blant folk, fagfolk og politikere var at leiegårdsmiljøet aldri ville kunne bli et trivelig boligstrøk.
Følgelig var det en utbredt holdning at bebyggelsen i store deler av byen burde rives og erstattes med nye boliger. At dette ikke ble satt ut i livet skyldtes en kombinasjon av kommuneøkonomi, boligmangel og faglige normer. Det såkalte saneringstapet var avgjørende. Skulle man sørge for ny bolig til alle som bodde i et saneringsstrøk, ville dette forutsette svært høy tetthet. Men høye tettheter ble frarådet; grunnen til at man ønsket å sanere var jo blant annet for å skape “et sunnere miljø”. Lavere tetthet ville derimot gi et tap av boliger — et saneringstap. Boligmangelen var allerede påtrengende. Og hvor skulle alle de saneringsrammede bo i de årene det ville ta å erstatte bebyggelsen? Dette var klemma som byplanmyndigheter og politikere befant seg i. Sanering måtte dermed utstå til boligdekningen var bedret i byen som helhet (Finansrådmannens kontor og Oslo byplankontor 1955).
I forbindelse med saneringen av Enerhaugen stod huseierne for en betydelig motstand mot rivingen, og flere alternative planer ble utarbeidet for å ta vare på deler av bebyggelsen. Etter hvert som flere eldre småhusområder skulle i støpeskjeen, vokste motstanden mot sanering inntil, som vi skal se, en ny politikk ble knesatt midt på 1970-tallet. Men hva med leieboerne i bygårdene? I den delte byen Oslo hadde forholdene artet seg temmelig forskjellig alt etter hvor i byen man holdt til. Mens vestkantstrøkene fortsatt kunne være attraktive for bedrestilte, blant annet arkitekter og universitetsfolk, antok østkanten mer og mer karakter av et sted for innflyttere, unge nyetablerte og eldre med dårlig økonomi. Forslumming og gjennomtrekk tiltok for hvert år.
Den første sosiologiske studien av en saneringsprosess fant sted i Vestre Vika på begynnelsen av 1960-tallet. Forsikringsselskapet Norske Folk, som stod som byggherre for noen av kvartalene som skulle rives, ønsket en grundig oversikt over beboerne og deres situasjon. Selskapet engasjerte sosiologiprofessor Odd Ramsøy ved Universitetet i Oslo, som i 1963 gjennomførte en spørreundersøkelse i 138 husstander i området (Ramsøy 1963). Studien viste hvordan saneringsprosessen i seg selv hadde påskyndet forslummingen i området med utflytting, tomme leiligheter og brannfare og hvordan situasjonen stadig hadde blitt vanskeligere for de gjenværende. Selv under disse omstendighetene uttrykte beboere at de gjerne kunne tenkt seg å bli boende fremfor å måtte flytte til ny leilighet i drabantbyen Linderud.
Alternativet ny bolig sentralt i byen eksisterte så og si ikke, og de som ble tilbudt var forbeholdt noen få. OBOS måtte langt tilbake i ansiennitet da de nye leilighetene på Enerhaugen skulle fordeles.
Nytenkning
Det var på denne tiden at de første tegnene til nytenkning når det gjaldt murhusene vokste fram. Byplansjef Erik Rolfsen oppsummerte idékonkurransen på Grünerløkka med at sanering av store bystrøk ville være helt urealistisk. Man måtte begynne i den andre enden, med “en fornyelse i den utstrekning man kan koste på det, og en utrenskning av det forfalne” (Brochmann m.fl. 1961). Kanskje var det med støtte fra sjefen at en av de ansatte ved Byplankontoret, Yngvar Trøim, tok for seg et leiegårdskvartal på Grünerløkka i 1960 og utarbeidet et skisseforslag til hvordan det kunne fornyes, med utbedring av gårdene mot gaten og riving av de fleste bakgårdsbygningene (Oslo byplankontor 1960). Denne studien og det pågående arbeidet for å redde trebyene langs kysten viste at det teknisk sett ville være fullt mulig å skape brukbare boliger i eldre bygninger. Det skulle likevel ta ytterligere 20 år før de første boligene under byfornyelsen var klare til innflytting.
Parallelt med omvurderingen fra sanering til byfornyelse, skjedde en faglig nytenkning om byboliger. I 1965 ble PH-konkurransen avholdt i Danmark, en stort anlagt idékonkurranse om boliger med høy tetthet navngitt etter den danske designeren Poul Henningsen (Michelsen 1965). Dette dreide seg altså om nye boliger som skulle inngå i en bysammenheng. Det mest omtalte forslaget i Norge var Henning Larsens utkast, som fikk 2. premie. Dette prosjektet bestod av rekkehus i tre og fire etasjer, med gater for fotgjengere på et dekke over biler og parkering. Forslaget var en horisontaldelt by med biler under og mennesker over. Prosjektet ble aldri realisert, men betydde en endring i synet på bystruktur. Larsen opererte med klare urbane rom og skiller mellom offentlig og privat sfære. Helt siden funksjonalismens gjennombrudd i 1930 hadde resepten for bebyggelsesplanen vært frittstående blokker i et sammenhengende parklandskap. Nå var tiden moden for en revisjon.
Byboligkonseptet blir utformet
I 1974 leverte den svenske arkitekten Bjørn Linn sin doktorgradsavhandling “Storgårdskvarteret – et bebyggelsesmønsters bakgrund och karaktär.” Her beskriver han kvartalsformens utvikling fra 1800 til 1900-tallet og hvordan den ble anvendt og raffinert i flotte boliganlegg i 1920-tallets Europa, spesielt i Weimarrepublikkens Tyskland. Boka åpnet døren til en glemt tradisjon, en før-funksjonalistisk byplanlegging basert på andre verdier og premisser enn det som hadde vært gjengs de siste 40 årene (Linn 1974).
Dette markerte en endring på feltet, hvor man så at planleggere vendte tilbake til eldre faglige ideer. For det første dreide det seg om sluttede byrom. Planleggere og teoretikere fra ulike faglige leire gikk nå inn for klart definerte rom utendørs. I en artikkel med tittel “Boligen og byen” formulerte teoretiker Christian Norberg-Schulz det såpass dramatisk som at bruddet med “det karakterløse uterom” ville kunne hjelpe oss ut av “blokkbyens dødbringende grep” (Norberg-Schulz 1975). Den åpne modernistiske byen ble oppfattet som “stedløs,” som verken landskap eller by. Stedløsheten skapte, sammen med “karakterløshet” i arkitekturen, en form for fremmedgjøring. Man mente at mennesker ikke klarte å bli kjent med og identifisere seg med omgivelsene. Løsningen var å se tilbake til naboskap, gaten og plassen, byelementer som tidligere hadde sørget for et sosialt liv i byen, “et urbant liv som ga menneskene en følelse av fotfeste og fellesskap.” Teorien tilsa altså at tradisjonelle byrom dels ville stimulere til sosialt liv, dels virke direkte på enkeltmenneskets psyke gjennom en form for gjenkjennelse og identifisering.
Den danske arkitekten og forskeren Jan Gehl argumenterte også for sluttede byrom med gater og plasser, men ikke som en betingelse for enkeltmenneskets eksistensielle behov, snarere som en forutsetning for byliv. Aktivitet var et nøkkelbegrep hos Gehl, et begrep som primært stod for menneskets fysiske handlinger eller adferd. Et hovedpoeng var at tradisjonelle gater og plasser samlet flere mennesker på et avgrenset areal, noe som ville være et utgangspunkt for handlinger og hendelser (Gehl 1971).
Et annet poeng fagfolk hentet fram fra historien, handlet om differensiert arealbruk. Modernismens opprenskning i den liberalistiske 1800-tallsbyen hadde gått ut på å skille ulik type virksomhet og arealbruk fra hverandre gjennom soneplanlegging. Nå ble dette snudd til sin motsetning: det funksjonelle mangfoldet ble vurdert som den gamle byens kanskje viktigste aktivum. Butikken på hjørnet, snekkeren i bakgården, frisøren i nabogaten – det var nærhet til alt og alle som gjorde byen til noe annet enn drabantby eller villastrøk. Planleggeroppgaven bestod i å finne kompromisser som kunne forene boligens funksjoner med næringsvirksomhet som tjente bomiljøet. Høyere bruksintensitet utendørs krevde dessuten klarere definering av aktiviteter og tydelige skiller mellom arealer til ulik bruk. Bygningene selv ville fungere som skille mellom den offentlige gaten og det halvoffentlige kvartalsrommet. Kvartalsrommet kunne underdeles videre med gjerder eller hekker i soner for ulik bruk (Linn 1974).
Det tredje elementet gjaldt kvartalsformer og bygningstyper. Her kom Linns beretning inn som avgjørende erfaringsstoff. Helt siden oldtiden hadde kvartalet utgjort den viktigste byggesteinen i bystrukturen. Den åpne bebyggelsesformen med frittstående blokker hadde bare eksistert i 40 år. Da funksjonalismen brøt gjennom, ble denne begrunnet med likeverdige sol- og lysforhold, lik tilgang til uteområdene, gode planløsninger og rasjonell produksjon. Nå ble dette tonet ned til fordel for egenskaper som et skjermet kvartalsrom, tilpasning til eksisterende bystruktur og arkitektur som tok farge av eldre byggeskikk (Linn 1974).
Til sammen dannet de nye prinsippene et byplanvokabular, spesielt egnet for byfornyelse på den eksisterende byens premisser. På midten av 1970-tallet skjedde imidlertid byggingen fortsatt i periferien, og det var her den nye erkjennelsen ble utprøvd i første omgang. I bydelen Skarpnäck utenfor Stockholm prosjekterte den svenske arkitekten Ralph Erskine en tradisjonell bystruktur. I bydelen Kattem Oust i Trondheim ble det anlagt kvartaler ute på et stort myrområde. I Oslo fikk vi gater og plasser på Holmlia og på Skøyen. Ja, selv i drabantbyen Romsås ble bebyggelsen organisert rundt U-formede gårdsrom, betegnet som “tun.” Et skritt i riktig retning, men langt fra tilstrekkelig, i følge Norberg-Schulz (Norberg-Schulz 1975).
Byfornyelsen
Byfornyelsen hadde et todelt mål. For det første skulle den gjøre byområdene attraktive for barnefamilier som kunne tenke seg å bo sentralt. På den tiden ble byen nemlig tappet for skattebetalere som valgte å flytte til mer barnevennlige forhold i nabokommunene. For det andre skulle fornyelsen bedre forholdene for dem som allerede bodde i områdene som skulle fornyes. Det var primært det første målet som ble nådd. Av ulike årsaker ble store deler av den eldre og fattige befolkningen skiftet ut til fordel for yngre beboere med bedre økonomi.
I 1990, etter ti år med byfornyelse, ble resultatene av den store offentlige innsatsen ansett som bortimot en katastrofe. Byfornyelsen ble kritisert for dårlig utførelse på håndverksarbeidet, høye priser og dårlig økonomistyring. All skyld, enten det dreide seg om håndverk eller usolgte boliger, ble tillagt kommunens byfornyelsesselskap.
Sett i ettertid fremtrer byfornyelsen i et ganske annet lys. Jeg vil påstå at den offentlige innsatsen i de sentrumsnære boligstrøkene la grunnlaget for den nye, urbane boligkulturen som vi i dag ser som en selvsagt del av bylivet. Leveforholdene i sentrale deler av byen ble drastisk forbedret. Boliger ble slått sammen, pusset opp og utstyrt med nytt kjøkken, bad og toalett inne. Brannsikkerheten ble bedre, stigeledninger og rørføringer ble fornyet, og vinduer ble tilleggsisolert. I kvartalsrommene ble eiendommer slått sammen og opparbeidet for lek og sosialt samvær. Også de offentlige arealene ble oppgradert med trafikksanering og gatetunløsninger, beplantning og opparbeidelse av parker og plasser. Offentlige institusjoner og service ble etablert i nærområdene, grendehus ble planlagt. Kort sagt – byen ble levelig for store befolkningsgrupper, også for barn.
Alt var ikke like vellykket. Byfornyelsen var et pionerprosjekt. Styring av økonomi og kvalitet var mangelfull. Mange tiltak ble forsøkt for første gang og viste seg å ikke holde mål. Likevel må prisfallet på slutten av 1980-tallet ta hovedskylden for at fornyelsen kom i miskreditt. Krisen rammet beboerne hardt. Mange endte som gjeldsslaver, uten mulighet til å kunne realisere det de hadde investert i boligen. Mange måtte også flytte fordi boutgiftene ble for store (Hansen og Guttu 2000).
Dagens byboliger
Etter prisfallet rundt 1990 trakk det offentlige seg tilbake fra sin sentrale posisjon innenfor boligbygging og fornyelse. Husbanken ble primært et sosialpolitisk redskap og kommunens rolle ble redusert til regulerende myndighet med godkjenningsfunksjon. Kommunen solgte ut sine eiendommer til borettslag og utbyggere. Eiendomsutviklerne inntok førersetet og har dominert byutviklingen i de 20 årene som har gått.
I denne perioden skjedde mesteparten av boligbygging i Oslo som fortetting, hovedsakelig i sentrale strøk av byen. Det er her utbyggerne så mulighet til å hente inn en ønsket fortjeneste. Fortetting har i dag tatt karakter av transformasjon, omforming av større områder. Den økonomiske motivasjonen er bruksendring til noe som gir større avkastning på eiendommen, hovedsaklig boligformål. Kværnerbyen bygges i et tidligere industriområde, Lørenbyen i en militærleir, i Bjørvika bygges det på havneareal, på Fornebu på en flyplass. Samtidig er knutepunkter i kollektivnettet, som Skøyen, Lysaker, Økern og Bryn, prioriterte steder for byutvikling.
Den faglige kritikken av de nye byboligene har vært like nådeløs som drabantbykritikken 40 år tidligere. Byboligene bedømmes som sosialt urettferdige med luksuspregete leiligheter, sol, lys og utsikt i toppetasjene, mens det store flertallet boliger nedover i etasjene ofte er små og mørke. Boligstørrelser og planløsninger blir vurdert som langt under pari. Kjøkkenet blir omtalt som en krok innerst i stua, soverommet som en alkove, oppholdsrommet er blitt gjennomgangsrom og adkomsten skjer ikke sjelden forbi kjøkkenbenken (Schmidt 2009). Også utearealene får gjennomgå. På grunn av parkeringskrav og tetthet er uterommene stort sett underbygd med parkering. Jordlaget som skal være grobunn for vegetasjon, er ofte skåret ned til et minimum, hvis det i det hele tatt er jord på dekket. Dermed er mulighetene for å etablere større busker og trær borte for all fremtid. Kvartalsformen, som ble lovprist på 70- og 80-tallet, er nå nesten forlatt. Det bygges lameller, frittstående blokker, trolig for å gi en porsjon lys og utsikt til hver bolig og dermed gjøre den mer salgbar. Men dermed, hevder kritikerne, tapes det skjermede utearealet i kvartalsrommet, et uteareal som regnes som verdifullt for barna (Guttu og Schmidt 2008).
Enda et kritikkpunkt har vært det manglende innslaget av urbane funksjoner. Ofte har relativt store sentralt beliggende boliganlegg blitt bygget som rene boligområder. Et hovedpoeng med å bo sentralt i en by, skulle være å ha alle typer service i gangavstand. Dessuten sørger opplyste butikkvinduer for en følelse av trygghet og øker opplevelsesrikdommen i strøket. Kritikken av det antiurbane bringer tanken tilbake til drabantbykritikken til Willumsen og Svendsens i 1970.
Oppsummering
Bevegelsen fra drabantbyboligen til byboligen har vært lang og kompleks. Men noen fakta står fast:
Nordmenns boligpreferanser er betydelig endret. For 40 år siden ville det vært bortimot utenkelig at godt voksne beboere ville flytte inn til sentrum når barna hadde forlatt eneboligen i utkanten. Nå er det nettopp det som skjer.
Mens boligbygging i periferien av storbyen etter 1990 har vært sett på som et risikabelt prosjekt blant utbyggere, har sentralt beliggende byboliger hele tiden vært lette å omsette.
Markedsbasert boligbygging har i denne forstand svart på folks endrete verdier, med størstedelen av boligbyggingen sentralt i byen. I kombinasjon med den fornyete leiegårdsbebyggelsen danner de nye byboligene et stort marked med sentralt beliggende boliger.
Vi må også nevne at jakten på den gode byboligen har avleiret noen viktige faglige holdepunkter. Funksjonsblanding, differensierte utearealer og det å knytte de nye områdene til eksisterende bystruktur bør være sentrale prinsipper for boligbygging i byen.
Både utendørs og innvendig har den nye byboligen imidlertid store mangler. Få prosjekter har maktet å etablere et rikt bymiljø. Den høye tettheten har ført til skyggefulle og lite brukbare utearealer. For knappe arealer innendørs har gitt dårlige planløsninger. Konsekvensen av dette vil være stor gjennomtrekk av beboere og få småbarnfamilier i de nye byboligene.
Denne artikkelen ble først publisert i Fremtid for fortiden 2/3 2011.
Kilder
Aktstykker Oslo kommune, Referat fra bystyrets forhandlinger 1959 sak 11
Brochmann, Odd m.fl. (1961): “Grünerløkka – fire saneringsforslag” Byggkunst 1961:185
Finansrådmannens kontor og Oslo byplankontor (1955): Saneringsundersøkelser: materialsamling, Oslo 1955 (forordet).
Gehl, Jan (1971): Livet mellom husene Arkitektens forlag. København
Guttu, Jon og Martens, Johan-Ditlef (1998): Sentrumsnære byboliger: Survey til beboere i sju norske byer NIBR-prosjektrapport 1998
Guttu, Jon og Schmidt, Lene (2008): Fortett med vett: Eksempler fra fire norske byer MD, Husbanken og NIBR 2008
Hansen, Thorbjørn og Guttu, Jon (2000): Oslo kommunes boligpolitikk 1060 – 1989 NBI/NIBR
Hedén, Einar (1971): “Gamle Stavanger da og nå” Byggekunst 1971:174
Linn, Bjørn (1974): “Storgårdskvarteret – et bebyggelsesmønsters bakgrund och karaktär” Statens institut for byggnadsforskning, Stockholm.
Michelsen, Jørgen (1965): “EscaPHisme” Omtale av PH-konkurransen. Bonytt 1965:29
Nordberg-Schulz, Christian (1975): “Boligen og byen” Byggkunst 1975:85
Oslo byplankontor v/Yngvar Trøim (1960): Rehabiliteringsforslag for kvartalet Olaf Ryes plass – Sofienberggata – Grüners gate – Fossveien. Notat Oslo kommune.
Ramsøy, Odd (1963): Trekk fra en saneringsprosess: En intervjuundersøkelse fra Vestre Vika i Oslo 1963 Universitetsforlaget
Schmidt, Lene (2009): Små boliger: en kunnskapsoversikt NIBR-rapport 2009:1
Schmidt, Lene og Thorén, Anne Karine Halvorsen(2001): Bebyggelsestyper og bokvalitet i by: En studie av storgårdskvartalet NIBR prosjektrapport 2001:09
Svendsen, Sven Erik og Willumsen, Inge (1970): “Byboligen” i Byggekunst 1970:42
