En ny tid for håndverket
Noen betrakninger om jugendstilsarkitekturen i Oslo
Publisert 05.02.2018
Tekst av Nils Anker
I 1890-årene var det stor interesse for arkitektur, brukskunst og håndverk, dels som en reaksjon mot industrialismens masseproduksjon, men også mot historismen og dens repetisjon av gamle stilarter. Samtidig vokste det frem krav om demokrati og velferdsordninger, og ønsker om at nyvinninger innen teknologi, medisin og andre vitenskaper skulle komme befolkningen til gode. Det var håp om å skape et nytt og moderne samfunn som kunne gjøre slutt på de udemokratiske styresett som den rendyrkete historismen gjerne ble oppfattet som et uttrykk for.
Hva kjennetegner jugendstilen?
Kjært barn har mange navn. I Frankrike og Belgia kalles stilen for art nouveau, i Spania heter den modernismo, i Italia stile Liberty, og i Østerrike Sezessionstil. I Norge bruker vi mest den tyske betegnelsen jugendstil. Kort oppsummert og fritt oversatt ble stiluttrykket oppfattet som noe nytt, moderne og liberalt.
Jugendstilen var både en stilretning, et fenomen og en filosofi, og den første moderne stilen som trakk inn hele den visuelle kulturen i et forsøk på å skape noe nytt. Perioden var til dels en reaksjon på industrialiseringen, men den var først og fremst et uttrykk for et nytt syn på kunst og kultur rundt århundreskiftet. Jugendstilen oppsto i Belgia som art nouveau, hvor arkitekt Victor Horta regnes som den florale stilens far, men Frankrike vil også gjerne fremstå som først ute og innovativ. Fransk art nouveau har både den florale stilen og bruken av abstrakt symbolikk. I Skottland finner vi en annen variant, den såkalte Glasgow-skolen, utviklet av Charles Rennie Mackintosh, med lineære former, symbolske elementer, eggformer, løkformer etc. Kunstnere, designere og arkitekter la vekt på håndverket og valget av materialer, teknikk og form, blant annet inspirert av Arts and Crafts-bevegelsen i Storbritannia. Naturen var den store inspirasjonskilden. Den var en viktig del at det fysiske uttrykket gjennom buktende, organiske linjeføringer, florale uttrykk eller motiver fra dyreverdenen.
I den norske jugendstilsarkitekturen finner vi oftest påvirkning fra den nordeuropeiske retningen, fra Tyskland og Østerrike, som var preget av symmetri, rettvinklete og geometriske former, gjerne i kombinasjon med andre stiluttrykk. I fasadene var det ofte både råkopp (grovhuggen sten), puss og teglsten. Et annet karakteristisk trekk var vinduer hvor øvre felt ble fylt med småruter, og vindusrammer som gjerne kunne være avrundet i hjørnene. De mest særpregete vinduene fikk nøkkelhullsform eller nøkkelhullsomramning.
Et viktig prinsipp for mange arkitekter og kunstnere i denne perioden var tanken om Gesamtkunstwerk, det totale kunstverket. Ingenting var underordnet noe annet. Eksteriør, interiør, møbler og billedkunst skulle bokstavelig talt formes sammen til en helhet. I lange tider hadde det vært en løpende diskusjon om kunstartenes hierarki. Ønsket var nå å gjøre alle kunstarter likeverdige. I alle land hvor den nye kunsten spredde seg, ser vi nasjonale varianter over de samme temaene.
Bygårder
Dersom vi sammenligner arkitekturen i Kristiania og Helsingfors fra denne perioden, kan vi finne noen overordnete historiske likhetstrekk knyttet til nasjonsbyggingen og idéen om nasjonale særpreg. Det samme skjedde for øvrig også i Katalonia, hvor modernismen var en drivkraft i å løfte frem den nasjonale kulturen.
Selvsagt kan vi også finne opplagte avvikende eksempler, men det er interessante likhetstrekk mellom for eksempel bygårdene Tors gate 1 av Syver Nielsen (1913) og Kauppiaankatu 7 av Herman Gesselius, Armas Lindgren og Eliel Saarinen (1902). Begge bygningene har en god kombinasjon av jugendstil og nasjonalromantikk i treskjæringer, smijernsarbeider og tårn. Fasadeprogrammet til Nielsen er mye strammere og mer konservativt enn finnenes, mer symmetrisk og uten karnapper, men de har begge klare nasjonalromantiske referanser. Begge bygningene har granittsokler, som både i Norge og Finland ble tolket som noe grunnleggende nasjonalt, solid og nærmest evigvarende. Landene hadde også til felles at de i samme periode strebet mot og oppnådde nasjonal uavhengighet. Nielsen tegnet for øvrig en rekke andre bygårder av høy kvalitet i hovedstaden, blant dem Thomas Heftyes gate 44 (1915) og 52 (1916), Bygdøy allé 25 og 27 (1910–1914) og Bygdøy allé 45 og 47 (1911–1912). Disse bygårdene har mye til felles og kombinerer jugendstilsuttrykk med ny-louis-seize, som kjennetegnes av naturinspirert og til tider dekandent ornamentikk.
Et annet spennende eksempel på bygårder i jugendstil er “Heftyeterrassen”, det store fireetasjes bygningskomplekset i Thomas Heftyes gate 42, tegnet av Lilla Georgine Hansen (1872–1962. Byggingen ble påbegynt i 1911 og fullført i 1913, året da kvinnene her i landet fikk full stemmerett. Dette blir regnet som hennes mest sentrale verk. Hansen var et moderne fenomen i seg selv — hun var Norges første kvinnelige arkitekt, og hun banet vei for andre kvinnelige arkitekter. Hun hadde hatt praksis hos den store jugendstilsarkitekten Victor Horta i Brussel på 1890 tallet. Her fikk hun nok gleden av å se hva som var i emning. Horta gjorde sitt moderne gjennombrudd i denne perioden. Tilbake i Norge arbeidet hun hos arkitekt Halfdan Berle før hun begynte sin egen praksis i 1912.
Thomas Heftyes gate 42 skiller seg tydelig ut fra den øvrige jugendstilsinspirerte bebyggelsen på Frogner med sine referanser både til Arts and Crafts-bevegelsen og sitt kontinentale uttrykk. Det preges av den strenge symmetrien og de rettvinklete formene som vi finner både i den tyske og østerrikske jugendstilen. Krysspostvinduer med smårutete overfelt er typisk for denne retningen. Balkongene er båret av konsoller med belteledd-dekor (som ryggen på et beltedyr) og har enkle organiske smijernsformer med et lite kvadrat i bunnen. Det hele bærer preg av enkle og strenge former. Komplekset karakteriseres også som nybarokt på grunn av den strenge fasadeformen, symmetrien og inngangspartienes uttrykk.
I et kulturhistorisk perspektiv finner vi andre tidstypiske faktorer som for eksempel innvendige sportsboder ved inngangene. Dette var selvsagt et overskuddsfenomen, ikke helt ukjent for den raskt voksende øvre middelklassen, som blant annet dyrket sine fritidsinteresser utendørs. På slutten av 1800-tallet ble friluftsliv og sportslige aktiviteter mer vanlige for de øvre borgerlige sosiale sjikt, og utøverne trengte lagringsplass til sportsutstyret. Dette var et gode som arbeiderbevegelsen kjempet for å kunne få del i. Hansen la også vekt på grøntarealer og gode lekeplasser for barn i bakgården.
Frognerområdet har mye flott jugendstilspåvirket arkitektur. Det mest fremragende eksempelet er Villa Otium i Nobels gate 28 (1909–12), tegnet av Henrik Bull. Dette ble bygget som residens for industrimannen Hans Andreas Olsen og hans kone Ester Wilhelmina Olsen, som var niese av Alfred Nobel. Olsen hadde tjent en formue på oljeutvinning i Aserbajdsjan og ønsket en bolig som var representativ for ekteparets samfunnsposisjon. Villaen har klare referanser til den østerrikske jugendstilen, hvor de enkle stramme formene fra den klassiske arkitekturen kombineres med de nye strømningene. Dens kjennetegn er raffinert materialbruk og høy håndverkskvalitet, samt dyremotiver, organiske bølger og geometriske former. Bull bestemte alt ned i minste detalj, slik han også gjorde for Historisk museum og Finansdepartementet, hvor det nasjonale uttrykket og jugendstilen kommer enda sterkere frem.
Bygården Observatoriegaten 2b (1901–1903), tegnet av arkitekt Alf Hurum, har fasader med rik blomsterstengeldekor i jugendstil. Dekoren ble modellert i pussen i stedet for i formstøpte elementer i stukkatur, som var nytt på denne tiden. Fasaden er asymmetrisk, og vinduene har dels ovale og dels buede overfelt med svært stiltypiske smale vertikale ruter. Hurum var utdannet i Berlin og hadde i tillegg studert i Stuttgart og drevet egen praksis i Magdeburg før han etablerte seg i Kristiania i 1899. Det var billedhoggeren Robert Wilhelm Rasmussen som fikk i oppdrag å forme fasadedekoren. Slikt samarbeid mellom arkitekt og kunstner var sjeldent i Norge på denne tiden, men ikke ukjent i europeisk sammenheng. Bygningens jugendstilsuttrykk kan knyttes spesielt til Tyskland og de samtidige kontinentale strømningene.
Oslos murbebyggelse har mange flotte eksempler på jugendstil, innen både forretningsbygg og leiegårder. En svært særpreget leiegård er Fougstads gate 25 fra 1903, tegnet av arkitekt Hans Grønneberg. Fasaden har et ekspressivt uttrykk med et markant sirkelformet trapperomsvindu og typiske organiske stukkformasjoner over vindusfeltene. Selve gatefasaden er sekundær, hovedvekten er lagt på sidefasaden. Samme år tegnet Grønneberg Waldemar Thranes gate 40. Den føyer seg også inn i jugendstilen, men har ikke det samme kraftfulle uttrykket. Disse to bygårdene er samtidige med Observatoriegaten 2b, og alle er tidlige eksempler på jugendstilen i Oslo. Fem år tidligere byggemeldte arkitekt Kristen Rivertz bygården Oscars gate 63–65, hvor han benyttet både tårn, blomsterranker og såkalte nøkkelhullsvinduer, som var svært karakteristiske for jugendstilen. Arkitekt Rivertz var en av flere Kristiania-arkitekter som bidro under gjenreisningen av Ålesund etter brannen i 1904, som ga byen dens jugendstilsuttrykk.
Representasjonsarkitekturen
Listen over eksempler på jugendstilsarkitektur innenfor den offentlige representasjonsarkitekturen er lang. Det er fristende å begynne med noen mindre omtalte eksempler, som Rikshospitalets kvinneklinikk, tegnet av arkitektene Ingvar Magnus Olsen Hjorth og Victor Nordan. Den 4. juli 1914 skrev Aftenposten: «prægtig og høit beliggende med udsigt over byen og omegn – den betegner tillige det bedste og moderneste på kvinneklinik-teknikens omraade». Aftenposten omtalte derimot ikke at åpningsseremonien ble boikottet av dem klinikken var bygget for, da en kvinnelig lege ble nektet ansettelse som reservelege ved sykehuset. Uansett vekket bygningen i seg selv stor begeistring. Det var altså ikke bare kravet til oppdaterte funksjonstilpasninger, men også byggverkets arkitektoniske utforming som førte til den positive karakteristikken (fra Børdahl, Per E.: Norges første kvinneklinikk. Kvinneklinikken som ble medisinsk senter. 2000). Kvinneklinikken skiller seg ut som en rendyrket rød teglstensbygning, med klar og fast bygningskropp og monumental form. I fasadene er kvadratet et gjennomgående dekorelement. Vi finner det mellom vinduene, i flatene mellom etasjene og i et relativt klassisistisk inngangsparti. Dette gir opphav til tanken om mulige inspirasjoner fra den østerrikske arkitekten Josef Hoffman, som også var opptatt av arkitekturen som kunstnerisk helhetstenkning, et Gesamtkunstwerk.
Nordan ble sykehusarkitekten fremfor noen i Norge. Han tegnet deler av Ullevål sykehus og det helhetlige anlegget for Dikemark sykehus i Asker for Oslo kommune. Dette er anlegg som man ikke først og fremst forbinder med jugendstil, men kanskje heller med sen historisme og konservatisme. Vi finner likevel detaljer i både eksteriør og interiør som kan knyttes til jugendstilen. Arkitekt Olsen Hjorth tegnet også Norges Banks hovedsete på Bankplassen, oppført 1901–06. Som bankbygg skulle det virke tungt, trygt og tillitvekkende. Granittfasadene gir et solid inntrykk av nettopp dette. Bygningskroppen er kubisk og kompakt, symmetrisk med tårnoppbygg og med pyramidetak over hovedinngangen, som har søyleprydet vindusfelt. Her finner vi også «wienerske» kvadrater slik som på Kvinneklinikken, men nå i huggen labradorgranitt. Det er også mange flotte jugendstilsdetaljer i interiørene. Etter unionsoppløsningen ble dette bygget oppfattet som et viktig element i nasjonsbyggingen, og som et uttrykk for Norges ønske om å fremstå som en moderne, fremtidsrettet og solid nasjon.
Innenfor granittarkitekturen må også Henrik Bulls regjeringsbygning, dagens finansdepartement, trekkes frem. Bull overtok byggeprosjektet etter arkitekt Stener Lenschow, som hadde vunnet arkitektkonkurransen. Selv kom han på femteplass. Hans viktigste bidrag ble fasade- og interiørutformingen. Alle fasadene er ikledd huggen granitt. Over den tunge rustikke sokkelen har veggene mer sletthuggen sten i etasjene videre oppover, inntil en kompakt granittgesims avslutter fasaden øverst. I de dekorative elementene har han kombinert jugendstil og stavkirkeinspirerte motiver, og dermed knytter han det nasjonalromantiske og det moderne sammen til en fullkommen enhet. Bygningen var planlagt som første byggetrinn i et større H-formet kvartal, men det ble aldri realisert.
Bull tegnet også Historisk museum, som åpnet i 1904. Han overtok dette oppdraget da vinneren av arkitektkonkurransen Karl August Henriksen døde i 1892. Bull var da bare 24 år gammel. Han omformet prosjektet og ga det sitt personlige preg med en grovhuggen granittsokkel som bærer fasadene i gul forblendingstegl, med rundbuer i romansk stil, og med elementer av både dragestil og jugendstil. Bygningen er stram og symmetrisk, med fremskutte partier av fasaden som kalles risalitt. Den har avrundete hjørnerisalitter og tårn over midtrisalitten som markerer hovedinngangspartiet. Interiørene fikk også en helhetlig utforming. Trappehallen er det sentrale rommet i bygningen, der utstillingssalene flankerer på begge sider. Linjeføringen og de nasjonale historiske referansene bygger opp under bygningens funksjon som historisk museum. Før han utformet disse granittkledde statlige institusjonene, tegnet Bull Nationaltheatret, som ble fullført i 1899. Interiørene har ornamenter i jugendpåvirket ny-rokokko, som kjennetegnes blant annet av asymmetri og slyngede linjer. Alle de nevnte bygningene er offentlig representasjonsarkitektur som var vesentlige bidrag til nasjonsbyggingen omkring århundreskiftet.
Et nasjonalt perspektiv
I overgangen til 1900-tallet ble det bygget mye også i andre norske byer. Offentlige bygninger som sykehus, kontorbygg, skoler og stasjoner, samt private boliger og mye mer fikk preg av den nye moderne stilen. Oslo har et stort antall bygninger i jugendstil, eller med elementer av jugendstil. Det er store variasjoner, og byggene ligger spredt over hele byen, fra sentrum til villaområdene. Til tross for Kristiania-krakket i 1899 ble det oppført adskillige bygninger i jugendstil i hovedstaden. Men krakket reduserte byggevirksomheten og førte til at mange dyktige arkitekter måtte søke oppdragsgivere andre steder – det bidro til høy kvalitet i andre norske byer.
Et spørsmål til slutt er om det er noe som særpreger jugendstilbebyggelsen i hovedstaden. Som hovedstad fikk Kristiania en rekke viktige offentlige bygninger, også i nedgangstiden etter krakket. Mange av disse bygningene har innslag av jugendstil. En stor andel av Oslos jugendstilsbebyggelse er registrert på Byantikvarens gule liste.
Vi kan glede oss over det store mangfoldet og den høye kvaliteten. Hvis vi også kaster et blikk på det kulturhistoriske bakteppet for perioden, ser den om mulig enda mer fargerik ut.
Kilde
Børdahl, Per E.: Norges første kvinneklinikk. Kvinneklinikken som ble medisinsk senter. 2000.
