Murbyen Oslo
Historie og utvikling
Publisert 12.02.2019
Tekst av Truls Aslaksby
Oslo står i en særstilling blant norske byer ved å ha hatt et påbud om brannsikker bebyggelse helt siden byen ble flyttet/grunnlagt på ny i 1624. Men påbudet medførte et krav til kostbar og uvant byggemåte. Mange klaget, så det tok 90 år før dette påbudet ble håndhevet strengt. Da var en tredjedel av bebyggelsen rene trehus. Etterhvert ble murtvangen stadig innskjerpet, men ennå i perioden 1875-99 var det lov å oppføre utmurte bindingsverkshus bak gatefasaden.
Merkostnaden av murtvangen var allikevel en hovedgrunn til at "folk flest" helt fra 1600-årene bosatte seg i forstedene utenfor byen, der de selv kunne bygge seg trehus med hjelp av familie, venner og naboer. Denne utviklingen medførte etterhvert et så stort press på omegnskommunen Akers utgifter til fattigforsorg og veianlegg at byen måtte ta grep og utvide grensene, først i 1859 og så i 1878. Ved den siste ble trehusforsteder som Kampen, Rodeløkka og Vålerenga innlemmet i byen. I denne prosessen ble leiegården av mur innført som den normale bygningstypen også for "folk flest", samtidig som innlagt vann i leilighetene ble en revolusjonerende nyhet for både fattig og rik. Da var allerede murgården etablert som boligbygningstype for bedrestilte.
De første murgårdene – en bygningstype for bedrestilte på den nye Vestkanten
De første murgårdene kom til omkring 1840, særlig langs den nye Carl Johans gate mellom Chr. 4s by og Slottet. Disse gårdene adskilte seg fra tidligere murbebyggelse ved følgende:
De besto først og fremst av leiligheter; yrkesmessig virksomhet innskrenket seg til beboerens kontor eller annet som kunne innpasses innenfor leiligheten.
De besto av like leiligheter oppå hverandre i minst to etasjer.
I første etasje kunne en butikk innpasses med lignende grunnplan.
Kun gatefasaden ble «fasademessig» utformet. Dette hadde også å gjøre med at sidefasadene ikke hadde noe uttrykk i det hele tatt; de skulle i en normal bysituasjon være tildekket av nabohus.
Bakgrunnen for murgårdenes inntog i bylandskapet var flerfoldig: Slike fantes allerede i utenlandske byer som Christiania gjerne kopierte, som København, Stockholm og Berlin. Fra disse byene kom det fra ca. 1840 mange byggmestere og håndverkere som trengtes til de nye hovedstadsbygningene: Slottet, Universitetet, Rikshospitalet, f.eks. Med hovedstadsrollen fulgte det mange ansatte i styringsverket som ikke naturlig bodde på arbeidsplassen, slik det tidligere hadde vært vanlig. Skillet mellom bolig og arbeidsplass begynte nå å bli naturlig. Sosialt plasserte disse embedsmennene og funksjonærene seg jevnt i borgerskapet, uten å være handlende eller håndverkere, slik borgerne før hadde vært.
Men beboerne i den nye bydelen som etter forslag av slottsarkitekt Linstow ble utbygget mellom Kvadraturen og Slottet, kunne også være handelsmenn eller fabrikanter. De lot virksomheten sin bli værende i den eldre delen av byen, som da begynte å få karakter av forretningssentrum – som også er en del av Murbyen Oslo.
Leilighetene i de første «borgerlige» murgårdene
De første murgårdene hadde et utseende, uttrykk og organisering som svarte til en borgerlig livsførsel. Leilighetene hadde gjerne L-form, med representasjonsværelsene mot gaten, og soveværelser, kjøkken og tjenerskap i en ensidig belyst fløy mot gårdsplassen, dit det også førte en egen inngang og trappeoppgang. Her måtte «piken» bære vannbøttene, både opp og ned, for disse første murgårdene hadde ikke innlagt vann. Dette mønsteret skulle bli ganske stabilt gjennom resten av 1800-årene, og kjennetegner murgårdsdelen av det sosial-arkitektoniske området som heter Oslo Vest.
Økonomisk var disse murgårdene organisert som leiegårder. Beboerne slapp store etableringsutgifter og vedlikeholdsansvar, men måtte ha en så stabil økonomi at de kunne dekke den månedlige husleien til gårdeieren. Han kunne, men måtte ikke, bo i gården.
Men hvordan burde arbeiderne bo – i rimelige trehus eller i samfunnsnyttige murgårder?
Murgården skulle allikevel ikke forbli en overklasse-bygningstype. I begynnelsen av 1860-årene ble den kommunale debatten om hvordan byens arbeiderklasse burde eller kunne bo (trehus eller murhus), avsluttet. Byen måtte moderniseres: Folk måtte tilbys innlagt vann og avløp. Dette krevde etableringen av et vann- og avløpsnett i bakken, ny tilførsel fra Akerselven, og bygging av pumpestasjoner og høydemagasiner for å få vannet opp i etasjene på de nye leiegårdene. For å kunne finansiere dette, måtte skattegrunnlaget, også fra «fattigere» bydeler, økes gjennom å minske avstandskostnadene og konsentrere befolkningen. Den praktiske løsningen ble å fortsette murtvangen, både i de lite utbygde områdene av byen og i de nye områdene som etter hvert ble innlemmet. Mur/leiegården ble normal-bygården.
Arbeiderklassens murgårder og murgårdsleiligheter
Til å begynne med, på slutten av 1860-årene, ble det bygget lite murgårder for arbeiderklassen, selv om befolkningen stadig økte under industrialisering og innflytting. I stedet vokste trehusforstedene som Kampen og Vålerenga for fullt utenfor bygrensen. Først etter 1870 løsnet murgårdsproduksjonen beregnet på den fattigere delen av byboerne, med gård- og leilighetsplaner som utnyttet tomten på billigst måte og begrenset byggekostnadene. Bakgårder og splittede leiligheter ble standardløsninger. Splittede leiligheter gjorde det lettere for den fattige leieboerfamilie å fremleie f.eks. stuen i en ettroms leilighet.
I løpet av 1870-årene var nybyggerstrøkene på Tøyen, Grünerløkka og Sofienberg nær fullbygget med leiegårder preget av småleiligheter i for- og bakgårder. Øst- og vestkantforskjellen var etablert, og dette fortsatte 1800-årene ut og opp til i dag.
Man kan forarges over denne utviklingen, men forskjellen mellom en 7-roms på Uranienborg og en 1-roms på Tøyen avspeiler datidens forskjeller i inntektsnivå og inntektsstabilitet. (Jeg ber om unskyldning for utelukkelse av flertallet i midten.) Det øst- og vestkant hadde felles, var imidlertid arkitektonisk-estetisk utformede fasader, slik at gatene fikk karakter av byrom. Dette er en hovedgrunn til at f.eks. Grünerløkka er et populært område i dag.
Kristianiakrakket 1899 og dets følger for murbyen
I 1899 brøt eiendomsmarkedet i Kristiania sammen. Årsaken var sammensatt: Overtøying av kreditten for tomtekjøp og bygging; det hele bygget på spekulasjon i fremtidig fortjeneste. Da byggevirksomheten kom i gang igjen etter noen år, var det med finansiell sikkerhet i markedsbyggeriet på Vestkanten (aksjeselskaper), og større offentlig/kommunalt engasjement på Østkanten (kommunale tilskudd for allmennyttige byggeselskaper, kommunalt tomteerverv, kommunalt drevet boligproduksjon.) Felles for fattig og rik var motstanden mot bakgårder, og ambisjonen om å skape et vakkert og sunt bymiljø, ikke minst for barna.
Øst- og vestkantens fortsettelse på nye måter
Forskjellen mellom vestkant og østkant besto. I deler av Vestkanten ble det laget kommunale områdereguleringer som frem til 1970-årene sikret frittliggende murgårder av moderat høyde og med forhaver. Disse reguleringene erstattet eller supplerte tidligere private såkalte servitutter. Lenger øst i byen besto bygningsloven som hjemlet sammenhengende murgårdsbebyggelse. I både øst og vest utøvet kommunen en ny aktiv reguleringsvilje for å skape et vakkert bymiljø: Gatene skulle ikke lenger bare være et rutenett som sikret gjennomstrømming og tilrettela for bebygging på rektangulære tomter. Nå skulle gater og plasser også forsterke opplevelsen av byens topografi, ved gateløpenes tilpasning til og understrekning av høydedrag, dalfører og utsikter. Hvor det var mulig, ble det regulert plasser som gode byrom med fondvirkninger (retning mot vegg i byrommet.) Slike tiltak inngikk i den internasjonale bevegelsen for en «City Beautiful».
Lenger øst tok kommunen i tillegg rollen som arkitekt og byggherre. Den kommunale bebyggelsen på f.eks. Torshov er et mesterstykke i organiseringen av småleiligheter i storgårder gruppert rundt beplantede gårdsrom, imponerende plass- og gateperspektiver og vakre parkanlegg. 1800-årenes forskjellsbehandling av for- og bakfasader ble i hovedsak forlatt, men den nye vekten på de store trekk i bylandskapet gjorde at den tradisjonelle prioriteringen av gate- og plassrommet ble opprettholdt, om enn på en ny måte.
Ettertidens dom over Murbyen
I størstedelen av 1900-årene sto 1800-tallets murgårder lavt i den alminnelige bevissthet. Vestkantgårdene led under forestillingen om overdreven, upraktisk representasjonstrang og lange, mørke korridorer, og østkantgårdene under forestillingene om bleke barn i skyggen av søplekassene. Murgårdene på Østkanten var noe man i samfunnssunnhetens tegn måtte bli kvitt, sammen med de gamle trehusforstedene.
Slike saneringstrusler, kombinert med en kontinuerlig husleieoppbremsing siden 1. verdenskrig bidro til å motivere gårdeierne til ikke å vedlikeholde og således påskynde en forslumming. Sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948 gjorde at kommunen fokuserte sin bolig- og byplanpolitikk på nybygging i Aker.
Murbebyggelsen fra mellomkrigstiden ble ikke i like høy grad nedvurdert, men den ble sett på som både over-romantisk og formalistisk i all dens estetikk.
«Det nye mennesket» trengte et miljø i pakt med moderne erkjennelse av menneskets grunnleggende behov. Disse mente man best å kunne forløse med funksjonelle og rimelige leiligheter i blokker i det grønne på billig kommunal grunn utenfor den usunne bykjernen.
Sentrumsbydelene fikk bare hangle videre. Dette fortsatte til ca. 1970. Da skjønte man at totalriving av den gamle murbyen både ville bli for kostbar og umulig å dekke opp ved omplassering av beboerne. Tanken om en reparerende byfornyelse tok etter hvert grep. Riving av de tetteste bakgårdene og de dårligste gatehusene ble løsningen, kombinert med offentlige tilskudd til istandsettelse og modernisering av resten, hovedsakelig organisert av Oslo Byfornyelse i tidsrommet 1970-1990.
En ny verdsettelse av Murbyen?
Verdsettelsen av 1800-tallsmurbyens estetiske og sosiale kvaliteter satt lenger inne. Den modnet i løpet av 1970-årene og fremover. Bruddene som «unødvendige» rivinger skapte i sammenhengende gatepartier, særlig når erstatningene kom til å fremstå som mistilpasninger, skapte folkelig motstand. Til slutt, omkring 1990, bestemte Riksantikvaren at 1800-tallsmurbyen Oslo var et bygningsmiljø av nasjonal kulturminneinteresse. Denne verdsettelsen har ikke svekket seg siden den gang. Nå diskuterer man om ikke 1800-tallsmurbyen og dens fortsettelse frem til 1920-årene også har noe å lære oss hva gjelder dannelsen av gaterom med hyggelige fasader, og organiseringen av bebyggelsen i kvartaler.
Kilder
Aslaksby, T.: Slik ble det. Christianias bebyggelseshistorie på 1800-tallet. 2000.
Brochmann, O.: Mennesker og boliger. Oslo Byes Vels boligundersøkelse. 1948.
Hals, H.: Ti aars boligarbeide i Kristiania : kapitlet om hus for smaakaarsfolk opført av Kristiania kommune : et utdrag av indberetningen om det kommunale boligraads virksomhet og Kristianias kommunes tiltak i boligsaken 1910-1920. 1920.
Myhre, J.E.: Hovedstaden Christiania i Oslo bys historie, bd. 3. 1990.
Mäckler, C.: Moderne Stadtplanung: Vom Haus aus missglückt. 2016.
Roede, L.: Myten om Murbyen. Pax 2021.
