Murbyens vekst og fall
Fra boom til krakk til ny oppgangstid
Publisert 20.10.2023
Tekst av Mari Sundbye Forberg
Murbyen Oslo har opplevd både oppgangstider og nedgangstider. Gjennom omtrent åtti år, fra midten av 1800-tallet til 1930-tallet, svingte byggingen av murgårder, fra boom til krakk til oppgang igjen. Murgårdene har gjennom årene endret stil og størrelse, og både private og kommunen har stått for byggingen.
Byggeboom
Mesteparten av det vi kjenner som murbyen Oslo, pussede bygårder i tegl, ble bygget på siste halvdel av 1800-tallet. Oslos befolkning økte raskt, og det var stor etterspørsel etter leiligheter. Det var private investorer som sto for mesteparten av byggingen. Det ble bygget svært mange murgårder, beregnet til utleie. De aller fleste leide leiligheten de bodde i, og mange flyttet ofte. Leilighetene var gjerne ganske små, og gårdene sto tett. Bakgårdene ble også ofte bygget ut. Byggingen ble gjort mulig av lav rente og enkel tilgang på kreditt, og ble et spekulasjonsobjekt. Ettersom det var mange ulike utbyggere, ble også murgårdene ganske forskjellige, og murbyen fikk et variert ansikt.
Typiske eksempler på gårder fra det sene 1800-tallets byggeboom finner du for eksempel på Grünerløkka, i Gamlebyen, særlig i Schweigaards gate, og langs Karl Johan.
Tette kvartaler på Grünerløkka. Foto: Ukjent/Oslo Museum
Kristianiakrakket
Hvorfor ble det bygget så mange murgårder på 1890-tallet, og mange færre tidlig på 1900-tallet? En podkastepisode som omhandler det dramatiske Kristianiakrakket, 11. juni 1899, kan fortelle deg mer. Krakket førte til at flere banker gikk konkurs, og at byggingen av bygårder i Oslo fikk en sterk nedgang. Dette hadde konsekvenser for mange – for eksempel mistet mange teglverksarbeidere, murere og snekkere jobben. Mange utvandret til Amerika.
Helt stopp var det ikke i byggevirksomheten. Det finnes en god del murgårder i Oslo som ble bygget også etter krakket. En del av dem bærer preg av den nye jugendstilen, som ble populær etter århundreskiftet. Slike gårder finner du for eksempel i Tors gate på Frogner.
Tors gate. Foto: Bjørn Vidar Johansen/Murbyen Oslo
Boligmangel
Tidlig på 1900-tallet kommer den andre bølgen med bygging av murgårder. Den var mindre i omfang enn den første, men har likevel satt sitt preg på Oslos bybilde.
Rundt 1910 var det stor boligmangel i Oslo. Det gjorde at kommunen engasjerte seg i byggingen av nye boliger. Dette var noe nytt. På 1800-tallet var det private som sto for utbyggingen. Kommunens bygging førte til en ny bølge av murgårder: områder som Rosenhoff, Tøyen, Vøyenvollen, Jessenløkken og Lindern fikk gårder som skulle leies ut til byens befolkning. Kommunen lånte også penger til private utbyggere, for eksempel Kristiania Byggeselskap for Smaaleiligheter, som bygde det Rivertzke kompleks på Sagene. I denne perioden ble det også bygget hagebyer i pusset tegl, blant annet på Lindern, Lille Tøyen, og Ullevål.
Mange av disse områdene har en enklere og mer ensartet utforming enn leiegårdene fra 1890-tallet. Mange var mer preget av 20-tallsklassisismens og funksjonalismens idealer, eller av nordisk nybarokk. Ettersom hele strøk ble bygget ut samtidig, fikk de også et mer helhetlig preg enn områder der gårdene ble bygget én og én av private. Flere prosjekter fikk lamell-struktur i stedet for tette kvartaler. Leilighetene som ble bygget var fortsatt små, og do på gangen eller i bakgården var det vanlige.
Bildet viser det første kommunale boligprosjektet i Oslo, på Tøyen, bygget 1913. Arkitekt Kristen Rivertz tegnet et kompleks i nordisk nybarokk bestående av 206 leiligheter med 520 rom i triangelet mellom Tøyengata, Hagegata og Sexes gate.
Tøyenkomplekset, fotografert rundt 1930. Foto: Conrad Bringe, Arbeiderbevegelsens arkiv
Sanering
Synet på stygt og fint, og hva som er akseptabel bostandard, gjorde at murbyen levde farlig fra 1920-tallet og fram mot 1970-tallet. Utover 1900-tallet fikk murgårdene fra slutten av 1800-tallet mye kritikk. Kritikken handlet i hovedsak om to ting: Det ene var at mange, særlig arkitekter, mente bebyggelsen var stygg. Man mente at bygårdene bar preg av stilforvirring, og at fasadene var overlesset med pynt.
Det andre argumentet var at gårdene var dårlige å bo i. Leilighetene var små, det vanligste var ett- eller toroms-leiligheter, og få hadde innlagt vann. Utedoer i bakgårdene var vanlig. Ofte var leilighetene mørke, ettersom det var bygget tett. Gårdene ble rett og slett sett på som gammeldagse, helsefarlige og utrivelige.
Disse to argumentene lå til grunn for at flere områder, for eksempel nesten hele Grünerløkka, på 1930-tallet ble bestemt sanert, altså revet. Man ville rydde plass til den moderne byen, og bygge nye boliger. Å sanere var dyrt, ettersom man måtte erstatte boligene. Saneringen trakk derfor ut i tid. Det fikk konsekvenser for murbyen. Så lenge gårdene uansett skulle rives, ble mange ikke vedlikeholdt, og ble i dårligere og dårligere stand.
Vil du lære mer? NRK laget i 1972 og 1973 en serie om boligmangel, sanering og boligpolitikk. Den kan du se her.
Riving i Trondheimsveien i 1963. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv
Byfornyelsen
Fra 1970-tallet endret synet på gamle hus i Oslo seg, samtidig som det ble revet og rehabilitert svært mye. Les mer om saneringsplanene som ikke ble gjennomført, byfornyelsen og konsekvensene det fikk for murbyen i en artikkel fra våre nettsider.
Protest mot sanering av Rodeløkka, 1975. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv
Bygningsvernsenteret
I dag opplever murgårdene en ny popularitet. Opprettelsen av bygningsvernsenteret Murbyen Oslo, et resultat av et bredt samarbeid mellom Byantikvaren, Fortidsminneforeningen og aktører i byggebransjen, er et tydelig tegn på nettopp dette.
Murgårdene oppleves som attraktive boliger. Oslofolk vil gjerne bo i gamle gårder, og de vil gjerne ta godt vare på dem. Det er stor etterspørsel etter kunnskap, både blant gårdeiere og håndverkere. Det er mange som ønsker rådgivning og deltar på kurs og arrangement i regi av Murbyen Oslo. I løpet av de siste fem årene har Murbyen Oslo faktisk gjennomført nesten 700 befaringer!
Å ta vare på Oslos historiske murgårder innebærer ikke bare å ta vare på en viktig del av Oslos historie. Det er også miljøvennlig og bærekraftig. Murbyen har stått i over hundre år, gjennom vekst og fall, og kan stå i hundre år til hvis den blir tatt vare på.
Kilder
Alsvik, Bård: Kristianiakrakket, artikkel i Tobias, 2. utgave 2009
Brochmann, Odd: Stadskonduktøren. Norsk arkitekturforlag, 1989
Bysveen, Tor: Sosiale konsekvenser av byfornyelse. Norsk institutt for by- og regionforskning, 1984.
Bysveen, Tor: Beboerne i byfornyelsen. Norsk institutt for by- og regionforskning, 1985
Hals, Harald: Ti aars boligarbeide i Kristiania. Utgitt 1920
Rivertz, Kristen: Bolignød, boligpolitikk, boligkultur. Dybwad, 1930
Røsjø, Ellen: Byfornyelse på 1980-tallet. Artikkel i Tobias, 3. utgave 1997
