Hvem bygde murbyen?

Håndverkere, arkitekter og produsenter

Publisert 15.11.2023

Tekst av Mari Sundbye Forberg

De fleste av Oslos murgårder ble bygget i løpet av noen tiår på slutten av 1800-tallet. Det var mange yrkesgrupper involvert i byggingen. På 1800-tallet var det få ferdige varer å få kjøpt, og lite ble importert. Murerne blandet mørtel selv, malerne brakk sin egen maling, og spikerne kom fra en av spikerfabrikkene langs Akerselva. Byggingen av murbyen fikk derfor ringvirkninger for mange ulike håndverkere og arbeidere i Oslo.

Byplansjefer, stadskonduktører og reguleringssjefer

Noen enkeltpersoner har satt tydelig preg på murbyen Oslos overordnede utseende, selv om de ikke har vært med på å bygge den rent fysisk. Disse menneskene arbeidet ikke alene – det var etter hvert ganske mange ansatte i kommunen som arbeidet med regulering og planlegging – men noen navn bør likevel nevnes. 

Oslo fikk en stadskonduktør, en slags kombinasjon av byarkitekt og byplansjef, i 1827. Stadskonduktøren hadde ansvar for grunnoppmåling, generaloppmåling og byregulering. Stadskonduktørene og etter hvert reguleringssjefene var ansatt i kommunen, og fikk en stor administrasjon rundt seg, med oppmålingsbetjenter, assistenter og ingeniører. 

Den første stadskonduktøren var Christian Grosch, fra 1827 til 1865. G. A. Bull, som overtok etter Grosch, var stadskonduktør helt til 1904. I 1897 ble jobben delt i tre, oppmålingssjef, bygningssjef og reguleringssjef. Bull regulerte blant annet Grünerløkka, som fikk rette gater og firkantede parker. I denne perioden etterstrebet man i stor grad rette gateløp og karrébebyggelse.

Etter århundreskiftet kom det flere reguleringssjefer som ønsket seg vekk fra kommunens rettvinklede reguleringsplan, for eksempel Ernst Bjerknes. Han ønsket seg at gatene i større grad skulle tilpasses terrenget. Fra 1926 til 1947 var Harald Hals reguleringssjef. Hals ville bort fra «sjakkbrettet», og tegnet storgårdskvartaler med buede gater, åpne plasser og lange siktlinjer. Dette ser man godt i områder som Torshovbyen, Lindern Hageby og Ila, som han regulerte.

Arkitekter og byggmestre

Det var først på 1750-tallet det ble opprettet en form for arkitektutdannelse i Danmark-Norge. Før dette ble det brukt utenlandske arkitekter, eller erfarne byggmestere. Utover 1800-tallet ble det utdannet flere arkitekter. Det var svært vanlig å ta deler av utdanningen i utlandet, for eksempel i Tyskland og Sverige. Slik kom europeiske ideer og idealer til Norge.

Slett ikke alle murgårdene fra andre halvdel av 1800-tallet er tegnet av en arkitekt. Materialene og lovgivningen satte tydelige rammer for utformingen av gårdene, og fagkunnskapen til håndverkerne sørget for at bygget ble som det skulle, selv uten arkitekt. 

Noen murgårder er tegnet av byggmestere. En byggmester er en håndverksmester eller svenn som enten personlig oppfører eller har den faglige ledelsen ved oppføringen av bygg. Flere murmestere hadde rollen som byggmester ved byggingen av murgårder. Noen arkitekter hadde også rollen som byggmestere. Karl Høie omtales for eksempel som byggmester og arkitekt på flere av sine prosjekter. Overgangene var av og til flytende, særlig under byggeboomen når det var vanskelig å få tak i fagfolk.

Flottere gårder, med spesielle fasader eller planløsninger, og spesielt forretningsgårder, er oftere arkitekttegnet. Noen arkitekter tegnet mange gårder. Hans Grønneberg er et eksempel på dette. Han tegnet gårder som var preget av historisme og jugendstil, på både Ila, Tøyen og Grünerløkka.

Produsentene

Visste du at det har vært teglverk på Bislett, der hvor stadion ligger i dag? Eller at det var flere teglverk på Ensjø? Teglverksarbeiderne spilte en viktig rolle i byggingen av murbyen. Den store etterspørselen etter teglstein på grunn av murtvangen, sammen med den gode tilgangen på leire, gjorde at det ble startet mange teglverk i Oslo på 1800-tallet, for eksempel på Ensjø i 1811. Mange teglverk gikk konkurs etter Kristianiakrakket i 1899, men en god del fortsatte produksjon utover 1900-tallet.

I 1899 ble det produsert hele 68,8 millioner teglstein bare i Oslo. Mange steder produserte man også andre produkter, for eksempel drensrør og garnsøkker. Norsk teglstein var stort sett rød, på grunn av jerninnholdet i jorden. Ville man ha gul teglstein, måtte den importeres.

Bærums kommunevåpen forestiller en kalkovn, og det viser tydelig hvor viktig kalkindustrien har vært for kommunen. Det trengtes enorme mengder kalk til all mørtelen som ble brukt i byggeboomen på slutten av 1800-tallet. Mye av den ble framstilt i området rundt Oslo, særlig i Asker og Bærum. All kalken til slottet i Oslo var for eksempel fra Asker og Bærum!

På slutten av 1800-tallet gikk man i Bærum fra småproduksjon til mer industriell produksjon, og man bygde såkalte fabrikkovner. Mange hundre mann jobbet på kalkfabrikkene, og produserte kalk som ble solgt til Oslo. Byggingen av murbyen skapte altså mange nye arbeidsplasser, også utenfor selve byen.

Murere

Uten murere hadde det ikke blitt noen murby! Murtvangen, og den store byggingen av murgårder på andre halvdel av 1800-tallet, førte til stor etterspørsel etter murere i Oslo. Det var mangel på murere, særlig i starten, og mange utenlandske murere tilbrakte kalksesongen med å bygge gårder i Oslo.

Murerne gjorde svært mye på selve byggeplassen. De blandet mørtel selv, av lesket kalk og sand. De pusset fasadene med kalkpuss, laget trekninger i pussen, og det var murerne som malte gårdene med kalkmaling. På byggeplassene var også hjelpegutter og håndlangere som bar, gravde og gjorde annet arbeid som de faglærte ikke tok.

Kristianiakrakket i 1899 gjorde at mange murere ble arbeidsløse. En del flyttet på seg, og deltok for eksempel i gjenoppbyggingen av Ålesund etter brannen. I referater fra fagforeningene som ble opprettet etter hvert, ser man at lønninger og opplæring var viktige temaer for murerne, særlig når tidene var dårligere.

Malere

Selv om det var murerne som malte fasadene på murgårdene, hadde malerne en viktig rolle i byggingen av murgårdene. De utførte innendørs malearbeider, blant annet i trapperom og oppganger. Det fantes ikke ferdigblandet maling på slutten av 1800-tallet, og å male var derfor i hovedsak forbeholdt håndverkere. Maleren laget all maling selv, både limfarge og linoljemaling og hadde stor kunnskap om materialer og pigmenter.

Stilen som dominerte på slutten av 1800-tallet, da de fleste murgårdene ble byget, kalles historisme. Det var populært med rikt dekorerte flater. Dette gjorde at trapperommene ofte fikk mye dekor, med ulike teknikker. Malerne kunne bruke sjablonger, male på frihånd, eller lage strekdekor. Ettersom det var ganske billig med arbeidskraft, fikk selv ganske nøkterne gårder ofte dekorasjoner.

Gipsmakere

Gipsmakerne var en av yrkesgruppene som nøt godt av at det ble bygget så mange murgårder i Oslo. Mot slutten av 1800-tallet var det veldig moderne med gipsornamenter på fasader og på innertak. Ny teknologi med fleksible støpeformer gjorde gipsornamentene billigere enn før, og å dekorere fasaden med gips ble derfor tilgjengelig for mange.

I perioder kan det ha vært flere hundre gipsmakere i Oslo for å møte etterspørselen etter gipsdekor. Et eget norsk gispmakerlaug ble opprettet i 1886. Mange gipsmakere kom fra utlandet, spesielt fra Italia, og var ikke fast bosatt i Oslo. Alle var heller ikke faglærte. Byggeboomen gjorde at en del utbyggere spekulerte i å la ufaglærte jobbe på gårdene. Dette gjaldt gipsmakere, men også andre profesjoner.

Magistraten i Oslo beklaget seg over gipsmakerne under byggeboomen på 1890-tallet: «Arbeidsforholdene har alltid vært løse og arbeiderne upålitelige og mindre dyktige. De gode tider og en stadig innvandring av italienske omstreifere har ikke forbedret de faglige tilstandene.»

Blikkenslagere

Å lage bruksgjenstander av metallplater, som kjeler og øser, har man gjort lenge i Norge, og på 1200-tallet ble det et eget yrke, nemlig kjelesmed. Dette yrket utviklet seg videre til å bli kobber- og blikkenslager. Fortsatt laget de mye utstyr til hjemmet. Det var på 1800-tallet faget fikk den formen det har i dag, som et bygghåndverksfag.

Blikkenslagere former tynne plater av metall, som kobber, sink, stål og aluminium, ved hjelp av ulike verktøy. Navnet har trolig ikke noe med metallet blikk å gjøre, men betyr i denne sammenhengen noe som blinker eller skinner.

Takrenner ble vanligere på 1800-tallet, noe som ga blikkenslagerne mer å gjøre. Murgårdene hadde nesten alltid takrenner og nedløpsrør, for å føre vannet bort fra fasadene. Byggeboomen krevde dermed mange meter rør og renner. Det er tydelig i samtidige kilder at mange blikkenslagere gikk fra å lage og reparere husholdningsgjenstander til å jobbe i byggebransjen. Man kunne ikke kjøpe ferdige takrenner og nedløpsrør, og en viktig del av blikkenslagerens arbeid var å lage og forme til dette. Blikkenslagere laget også platetak, for eksempel på spir, i kobber eller andre metaller. Denne typen arbeid ble det mer av under byggingen av murbyen. Det krevde fagkunnskap, nøyaktighet og solid arbeid.

Smeder

Byens smeder spilte en viktig rolle i byggingen av murbyen. Smedene laget alt av spir, tårn, rekkverk og annen metalldekorasjon. For smedene var byggeboomen på slutten av 1800-tallet gode nyheter. De hadde mistet arbeid fordi hengsler og beslag i større grad ble masseprodusert, men den økende etterspørselen etter spir, balkonger, gitre og porter mer enn veide opp for dette. Smeder som utførte slike dekorative arbeider ble ofte kalt kunstsmeder eller kleinsmeder.

Et søk i folketellingen for år 1900 i Oslo viser mer enn 300 smeder. I Aker, som senere ble en del av Oslo, var det over 90 samme år.

Tømrere og snekkere

Murbyen består ikke bare av mur! Selv om hovedmaterialet er teglstein, er det mye tre i en murgård. Det er i dag vanlig å skille mellom tømrere og snekkere, selv om begge arbeider med tre. Tømrere arbeider med selve huset, på byggeplassen. På en murgård var det for eksempel de som sto for bjelkelag, lettvegger og takkonstruksjoner.

Snekkerne jobber ikke på byggeplasser, men lager sine egne arbeider inne på et snekkerverksted. På murgårdene var det blant annet dører, porter og vinduer som ble laget av snekkere.  De hadde stor kunnskap om hvilke materialer som gjorde at vinduene og dørene kunne holde lenge, med minimalt vedlikehold. Vinduer og dører fra denne perioden holder ofte en høyere kvalitet enn det som produseres i dag.

Glassprodusenter og glassmestere

Alle murgårder har vinduer! Som tidligere nevnt, ble de ofte laget på snekkerverksteder. Men hvor kom glasset fra? Hurdal glassverk var en viktig produsent av vindusglass fram til slutten av 1800-tallet. Drammen Glassverk var fra 1890-tallet av den største produsenten av vindusglass i Norge. Glasset ble produsert for hånd av glassblåsere. Utover 1900-tallet ble produksjonen mer automatisert, og i 1928 gikk de over til maskinproduksjon. Det ble også importert mye vindusglass.

Glassmesterne monterte rutene i vinduer, og laget blyglass og annet dekorglass til oppganger og leiligheter. Det har vært glassmestere i norske byer helt siden 1500-tallet. En del glassmestere fikk mye arbeid under byggeboomen, men konkurransen med større aktører var sterk. Krakket i 1899 gjorde at det ble færre oppdrag på nybygg. Heldigvis for glassfaget ble det mer populært med farget glass, og amtmannen beskriver det slik på slutten av 1800-tallet: «I de sidste Aar er Blyindfatning med forskjelligfarvet Glas kommet til en større Anvendelse. Den gamle Glasmosaik er derved igjen begyndt at udvikles, og hos os har enkelte Mestere lagt adskilligt Arbeide og Penge i denne Kunsts Oparbeidelse.» Også utover 1900-tallet fortsatte det å være populært med blyglass, og faget fortsatte å utvikles. Særlig etter 1910 ble det bedre tider, når byggingen tok seg opp igjen.

Kilder

Amtmannens femårsberetninger for Kristiania fra perioden 1866-1915

Folketellinger for Kristiania og Aker fra perioden 1865-1920

Malern og malerfaget. Artikkel fra Norsk Folkemuseum https://norskfolkemuseum.no/malern-og-malerfaget (hentet 23.10.2023)

Murmesteren 11. utgave 1928.

Pedersen, Johan: Murernes union gjennom 75 år. Unionen 1957

Pedersen, Johan: Norsk murerforbund gjennom 50 år:1. mai 1900 - 1.mai 1950. (s.n.) 1950.

Pedersen, Oscar: Oslo Kobber- og Blikkenslagerlaug gjennem femti år: en fremstilling av laugets arbeide 1884-1934. Oslo Kobber- og Blikkenslagerlaug 1934.

Røsoch, Henry: Norsk glass i to hundre år. Kunstindustrimuseet i Oslo 1939.