Fargesetting av fasader
Historisk fargesetting og hvordan finne de opprinnelige fargene
Publisert 21.01.2021
Tekst av Ingebjørg Øveraasen
Fargesetting kan endre seg med tiden, og på den måten gi bygningen et annet uttrykk enn det som var tiltenkt. Selv om murgårdsbebyggelsen opprinnelig ikke hadde de sterke fargene som vi ser på enkelte fasader i dag, kunne den vise en rik palett innenfor ulike steinimiterende fargetoner!
Hva var grunnlaget for fasadefargene som ble brukt opprinnelig?
For å komme fram til de opprinnelige fargene, er det viktig å forstå hvilke materialer som ble brukt, og deres egenskaper. Med mindre fasaden bestod av upusset tegl eller naturstein, var den pusset med kalkpuss. Det ytterste, fargebestemmende laget, eller sjiktet, kunne da enten bestå av en gjennomfarget finpuss, eller ren kalkmaling (lesket kalk, vann og pigmenter). Fasadene kunne også være oljemalte, men dette var mindre vanlig.
En gjennomfarget finpuss kunne få farge enten fra tilslaget (for eksempel finkornet sand eller teglknus), eller ved at det i tillegg ble tilsatt ulike pigmenter. Pigmentene vi snakker om på denne tiden, både i kalkmaling og eventuelt i finpuss, er mineralske; naturlige jordpigmenter, eller pigmenter fra metalloksider. Kalk har i seg selv en grågul hvitfarge, og den vil alltid dominere over de tilsatte pigmentene.
Selv om en bruker fargesterke pigmenter, vil en altså aldri oppnå helt mettede farger. Dette sammenfalt godt med idealene en gjerne ville oppnå med fargesettingen; den skulle imitere ulike steinsorter, gjerne marmor eller sandstein, og slik gi bygningene et mer massivt og solid uttrykk – fargesettingen skulle understøtte det arkitektoniske uttrykket. Derfor er fargene vi velger avgjørende for at bygningen kan framstå slik den var intendert.
Kalkfarger som imiterer steinarkitekturen
«Det må ha vært mye grått», tenker du kanskje! Murbyen er faktisk gråere i dag, hvor det på mange bygninger brukes syntetisk pigmenterte malinger, ofte grå. Den rene optiske gråfargen som brukes i dag, var sjelden å se på 1800-tallet. Både kalken i seg selv, og de mineralske pigmentene som ble brukt, gjorde at en fikk farger med en varmere tone og mer dybde og kompleksitet.
Hvilke farger var typiske for de ulike stilartene?
Nyklassisismen (1810-1850) hentet sin inspirasjon fra antikken og romertidens bygninger. Det var derfor nærliggende å bruke fargetoner som kunne minne om ulike typer naturstein, som kalkhvitt, lys rosa, svakt grågrønn og beige – men det ble bare brukt én farge av gangen. De mørke vinduene, som vanligvis var i ulike bruntoner, skulle understreke imitasjonen av en massiv steinbygning der vinduene «synker inn» i fasaden.
Senklassisismen (1840-1870) har med seg mye av uttrykket fra nyklassisismen i noe forenklet form, men kunne også ha nytolkning av forskjellige historiske stiler. Også her finner vi bruk av ufarget kalkpuss, lyse farger inspirert av naturstein og jordfarger. Bygningen skulle framstå med en blokklignende helhet, og var derfor ensfarget. Den lyse fasadefargen gjorde at lys- og skyggevirkningene fra den enkle detaljeringen kom godt fram. Mørke bruntoner var fortsatt den vanligste vindusfargen.
Under historismen (1850-1900), stilarten med størst utbredelse i murbyen, fikk man nytolkninger av mange ulike historiske stiler. Det ble et større mangfold i fasadedekoren, med flere elementer som trekninger og annen utsmykning. Fasadene var fortsatt som oftest ensfargede. Det kraftige relieffet en fikk med alle fremspring og dekorelementer gir så markerte kontraster av lys og skygge at ytterligere kontrastering med farge lett kan skape en kaotisk og urolig virkning (dette ser vi dessverre mange eksempler på i dag).
Mot slutten av perioden ble det likevel vanligere på enkelte bygninger å bruke sterkere farger, og eventuelt en kontrastfarge på dekor og trekninger. Enkelte bygninger fikk også mørkere farge på sokkeletasjen, der det var forretninger. Sokkelen kunne da bli malt med linoljemaling, ettersom den kunne gi en mørkere farge og et bedre underlag for skiltskrift og -dekor. Fargene som ble brukt i historismen kunne spenne fra ufarget kalkpuss, kremhvitt, lys grått, beige, lys grågrønn, lys grårosa og lys oker til bruntoner. Mørke vinduer var fortsatt gjeldende, primært i bruntoner, men også etter hvert grønne eller røde nyanser. De hvite vinduene som er så populære i dag, har ikke rot i de opprinnelige fargene.
Jugendstilen (1898-1915) representerte nye arkitektoniske uttrykk som ikke bygde på fortiden. Dekoren inneholdt ofte organiske eller geometriske elementer. Fargene var ofte nøytrale toner som hvitt og beige, eller pastellfarger. Innslag av synlige naturmaterialer og kraftige jordfarger finnes også. Vinduene er også her som regel mørke, men fargesettingen av disse kunne variere mer enn det man har sett tidligere.
Nordisk nybarokk (1910-1930) var inspirert av former som kunne være typiske for eldre norsk og nordisk arkitektur og byggeskikk. Særlig ble bygninger fra 1500-, 1600- og 1700-tallet populære forbilder. Fasadene kunne i denne perioden ha farger fra ufarget kalkpuss, kitthvitt, grått, og beige, til mer mettede farger som oker, mørk grønn, terrakotta og rødbrun. Vinduene var i all hovedsak mørke.
Under 20-tallsklassisismen (1920-1932) ble klassiske former igjen populære. Nøkternhet, regelmessighet og symmetri preget bygningene. Vanlige fasadefarger var hvitt, beige, blekgult, tomatrødt, salviegrønt, rosa eller gråblått. Vinduene var hovedsakelig mørke, men kunne også være hvite.
Idealet under funksjonalismen (1927-1940) var å bygge rasjonelt med moderne materialer, uten ornamentikk og historiske referanser. Funksjonelle og praktiske behov skulle være utgangspunktet for bygningene. Fasadene kunne være i rødlig ubehandlet tegl, eller pussede fasader kunne ha farger som okergult, sitrongult, hvitt, salviegrønt, blått eller turkis. Nye materialer ga muligheter for en annen og kraftigere fargebruk. Vindusfargene kunne variere utfra øvrig fasadekomposisjon og uttrykk.
Hvilke farger har vår murgård hatt?
Den sikreste måten å finne tilbake til opprinnelig eller tidligere fargesetting, er å få en konservator med kompetanse på kalkpuss til å gjøre en fargeundersøkelse. Vedkommende vil kunne lete etter eldre pusslag og analysere disse for å finne spor etter tidligere farger. På noen fasader kan all puss ha vært hogd ned i forbindelse med fasaderehabilitering opp gjennom årene, men ofte vil det likevel være mulig å finne rester enkelte steder som kan gi svar. Konservatoren vet hvor man skal lete.
I noen tilfeller kan historiske foto være til nytte. Er en riktig heldig, finnes tidlige fargefoto tatt før murgården har gjennomgått større rehabiliteringer, som kan vise en relativt lite endret fargesetting. En må likevel ta med i betraktningen at noen justeringer kan ha skjedd, at overflatene sannsynligvis er forurenset og påvirket gjennom årenes løp, og at fargene på eldre foto kan være noe forvrengte. Her kan også en konservator være til god hjelp for å tolke bildene. Svart-hvitt-bilder gir ikke informasjon om kulører, men kan si noe om det har vært brukt lyse eller mørke farger, og om fasaden har vært ensfarget eller om det eventuelt er brukt kontrastfarger.
På Oslobilder.no og Digitaltmuseum.no kan en søke på gateadresse og i en del tilfeller finne historiske foto. Dersom det finnes eldre malerier som viser bygningen, kan disse ofte gi en god indikasjon på fargesetting som har vært benyttet på bygningen på det aktuelle tidspunktet. Branntakster kan finnes på Digitalarkivet.no eller hos Statsarkivet, og kan inneholde detaljerte beskrivelser av bygningen – i noen tilfeller også om farger.
Hvordan kan vi tilbakeføre fargesettingen, rent praktisk?
Etter at det er gjort undersøkelser, er det en god idé å få en konservator til å veilede og lage et forslag til fargesetting basert på funnene. Som nevnt i det første avsnittet, er materialbruken og identifiseringen av type pigmenter vel så viktig som selve kulørene man kommer fram til.
Dersom en ikke finner tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne bestemme hvordan den opprinnelige fargesettingen har vært, er det et godt valg å gå for farger som er tidstypiske for stilarten bygningen ble oppført i. Generelt kan en si at det er bedre å velge en ensfarget fasade, med mindre undersøkelser viser at det opprinnelig har vært en sammensatt fargesetting. I stilartene som er mest aktuelle for de fleste murgårdene, er det mørke vindusomramminger og linoljemaling (på treelementene) som gjelder. Se for øvrig Byantikvarens informasjonsark «Fargesetting av 1800-talls murgårder i Christiania»,
Når fasaden så skal rehabiliteres, er det viktig at det er gjort en helhetlig undersøkelse av tilstand utvendig, slik at en fanger opp alle behov for vedlikehold og reparasjoner som bygningen måtte ha. Det vil ofte være lønnsomt å utføre flere typer vedlikeholdsarbeid samtidig, men dersom totalkostnaden blir for stor, kan en se på muligheter for å dele opp arbeidet på en hensiktsmessig måte. Det er avgjørende for resultatet at en bruker håndverkere med relevant fagkompetanse, gode referanser på tilsvarende arbeid, og god forståelse for verneverdige bygninger. Dette henger tett sammen med kunnskap om rett materialbruk, som å bruke kalkprodukter på eldre murverk, og linoljemaling på vinduer og dører.
5 kjappe om fargesetting
- Mange ønsker å ha en «tidløs» fargesetting, men med denne tilnærmingen kan fargene fort bli kjedelige og harmonere dårlig med bygningen. En fargesetting blir heller aldri helt «tidløs», den vil alltid preges av samtidige idealer. Hvis en derimot velger historisk fargesetting, vil den harmonere med bygningen og stå seg godt over tid, uavhengig av skiftende trender. Historisk er ekte tidløst!
- Riktig fargeuttrykk henger tett sammen med riktig material- og pigmentbruk. Sett deg inn i hva som opprinnelig har vært brukt på bygningen.
- Bruk en konservator for å få gjort farge- og materialundersøkelser før tilbakeføring til opprinnelig fargesetting.
- Dersom dere ikke har mulighet til å få gjort farge- og materialundersøkelser, eller disse ikke gir gode svar, velg en tidstypisk fargesetting fra perioden murgården ble bygget.
- Bruk alltid håndverkere med relevant fagkompetanse, gode referanser på tilsvarende arbeid, og god forståelse for verneverdige bygninger.
