Interiører
Hvordan finne tilbake til historiske farger og materialbruk
Publisert 24.03.2021
Tekst av Ingebjørg Øveraasen
Interiørene i de historiske murgårdene har som regel gjennomgått både små og store endringer opp gjennom tidene. Når det gjelder stilarter, kan en ofte finne paralleller til stilarten i eksteriøret, men ikke alltid. Hvordan kan en da finne tilbake til det opprinnelige uttrykket inne i murgården?
Bygningens opprinnelige interiører vil i de fleste tilfeller følge samme hovedstilart som det opprinnelige eksteriøret. Imidlertid kan en ikke alltid se umiddelbare paralleller mellom eksteriør og interiør når det gjelder det visuelle uttrykket; i interiørene kan for eksempel fargesettingen ofte være kraftigere og dekoren rikere enn det en ser på bygningens utside. For interiører kan det også være flere varianter innenfor en stilart, dette gjelder særlig historismen.
Videre blir interiører raskere påvirket av stilmessige endringer, ettersom beboere gjerne vil gjøre oppgraderinger innvendig oftere enn det blir gjort endringer utvendig. Interiører er sjelden gjennomførte i kun én stilart; møbler og gjenstander kan man ha hatt med seg fra tidligere epoker, mens enkelte overflater og løsninger kan bli fornyet oftere enn andre, og slik sett representere for eksempel tidstypisk mote, personlig smak, eller sosial og kulturell tilhørighet.
Oppbygning og materialbruk
Stilartene varierte, men oppbygningen av og materialbruken i interiørene var i hovedsak den samme for de fleste periodene til et stykke ut på 1900-tallet.
Representative rom som stuer og salonger vendte mot gaten, mens private og betjenende rom som soverom, kjøkken og eventuelt bad vendte mot bakgården. Innvendig var murveggene først kledd med rupanel. Endelig kledning og overflate varierte med rommets funksjon og status. Stuer og soverom i mer velstående hjem hadde vegger trukket med strie og papir som ble malt, og gjerne dekorert med strek- og sjablongdekor. Dekorative tapeter var også vanlig fra midten av 1800-tallet. Det nederste feltet på veggen var ofte kledd med en panelt brystning. Kjøkken og andre funksjonsrom var ofte kledd med høvlet panel som ble malt. Dette gjaldt også i de tidligste periodene på 1800-tallet. I arbeiderboliger kunne også mer representative rom være kledd med høvlet panel.
Leilighetene hadde tregulv som ofte var malt, men i oppholdsrom kunne de være belagt med tepper eller mønstret linoleum, og fra 1850-tallet ble også parkett brukt i representative rom i de finere murgårdene. Himlingene var gjerne trukket med strie og papir, og var omrammet av stukkatur, og kunne ha rosetter i midten for oppheng av lamper. Stukkatur og rosetter var vanlig i de fleste periodene vi omtaler her, utenom funksjonalismen, men må sies å ha hatt sin storhetstid under historismen og dels jugendstilen. Tidlig på 1800-tallet var takrosettene enkle, med sentriske relieffmønstre, og de var enten umalte eller malt i lyse farger. Fra midten av 1800-tallet ble dekoren mer og mer frodig, og det var vanlig å male takrosettene i mange farger som framhevet de ulike elementene, gjerne også med detaljer i gull. I jugendstilen finner vi takrosetter med noe enklere og mykere forspråk, med de lette, organiske formene og de bleke fargene som var typiske for stilarten.
Før vi går inn i hvordan vi kan finne tilbake til og ta vare på opprinnelige interiører, tar vi for oss de viktigste stilartene. Merk at det finnes enkelte stilarter som helt eller delvis kun er interiørstilarter, og derfor ikke har en direkte parallell til eksteriør. Vi har her forsøkt å plassere dem innenfor de mest relevante stilartene i Murbyen.
Nyklassisisme (1810-1850)
Interiørene i denne perioden preges av empirestil og louis-seize. Begge stilarter var inspirerte av klassisk arkitektur. Finere rom, som stuer og finere soverom, hadde vanligvis brystningspanel. Denne var lav (rett under vindushøyde), og var gjerne utført i form av fyllingspanel, stående eller liggende panel, eller glatt panel med malte imitasjoner av fyllingspanel, marmor eller andre mønstre. Dørene kunne ha samme farge som brystningen. Listen som markerte overgangen mellom brystning og veggflate kunne gjerne ha en annen farge. Veggene bestod som oftest av glatt, malt trepanel, men kunne også være trukket med strie og papir som ble malt. Tapet var kostbart, og sjeldent brukt. Brannmurene var som regel hvitkalket, eventuelt med en dempet marmorering.
Fargepalletten var mye preget av grått, gråhvitt, hvitt og marmorimitasjoner, men en finner også innslag av blek rød, kjølig rosa, blek gul, grågrønn, mørk grønn, pompeiansk rød, og pariserblått med svart listverk. I midten av perioden kommer også en parallell trend med eplegrønt, varmgul, sterk sitrongul, mettet oker, himmelblått, oliven og turkisgrønt, som fortsetter inn i senklassisismen. Dørene var som regel ensfargede, i gråtoner eller hvitt, og vinduene var hvite eller gråhvite på innsiden. Gulvene kunne være i ubehandlet tre, men etter hvert ble det vanlig å male gulvene, gjerne i mørke grå- eller bruntoner, eller treimitasjoner. Takene var ofte hvite eller i lyse fargetoner. Linoljemaling var en vanlig malingstype å bruke, men limfarge var også fortsatt i bruk på vegg- og takflater. Selv om fargebruken kunne være til dels kraftig, var likevel interiørene holdt i en stram stil, og rommene virket sjelden overlesset. Møblene hadde et stramt og enkelt formspråk, men kunne ha enkel dekor i form av klassiske motiver som søyler, urner, statuer, laurbærkranser og liknende, utført for eksempel i intarsia.
Senklassisisme (1840-1870)
Denne stilarten bygger videre på klassisismen, men uttrykket er ikke lenger like stramt. Det blir vanligere med sjablongdekor, og i mer velstående hjem blir papirtapet tatt i bruk. De lyse, gråhvite fargene fra empiren ble gjerne brukket med umbra, og det ble vanligere med flere og mer mettede farger. Samtidig ble ren hvit vanligere på listverk og dører. Nye motefarger var gammelrosa, kraftig guloker og blått (ultramarin). Malte gulv var vanlig, gjerne med teppeimitasjon markert ved en mørkere, bred stripe langs veggen. Gulvene, sammen med dører og brystninger, kunne også være ådret, gjerne i lys eikeimitasjon. Brystningen kunne ellers ha samme grunnfarge som veggen, men i en annen fargetone eller nyanse. Brannmurene males ofte i en farge som harmonerer med veggfargen.
Parafinlampen, som var en ny lyskilde i denne perioden, påvirket møbleringen. Lampen hang midt i rommet, og dermed ble møbleringen trukket bort fra veggene og ut på gulvet. På denne måten ble også de dekorerte veggen mer synlige. Det tyske navnet på stilarten var biedermeier, men i Norge blir dette navnet primært brukt om møbler fra stilarten. En kan kjenne igjen uttrykket fra empirestilen, men formene var mykere, og utskjæringer var brukt som dekorelementer. Komfort ble viktig, og møblene ble behageligere ved at springfjærene ble introdusert, i kombinasjon med stopp.
Historismens første periode (1850-1870)
Inspirasjonen var hentet fra ulike historiske stilepoker som ble nytolket, i tillegg til innslag fra eksotiske kulturer, og en kan derfor ikke finne en ensartet beskrivelse av interiørene, særlig når det kommer til dekorelementer. Likevel finnes noen fellestrekk når det kommer til fargesetting, som var preget av sterke og mettede farger. Pompeiansk rød og kraftig grønn var fortsatt populære. Koboltblå ble en motefarge, men den rimeligere blåfargen ultramarin var også mye brukt. Gammelrosa var også fortsatt populær, det samme ble skarpere rosafarger. Samtidig ble også en del blekere fargetoner brukt. På dører, listverk og vinduer var hvitt fortsatt vanlig, men ulike treimitasjoner i form av ådring, eller bruk av komplementærfarger ble også populære. Gulvene ble malt, for eksempel i grågrønne toner, grå, gul oker eller treimitasjon. Takene var ofte hvite. Brannmurer ble gjerne malt hvite, eller i samme farge som veggen.
I denne perioden blir tapeter rimeligere og mer tilgjengelige for flere, ettersom det nå er vanlig å framstille maskintrykte tapeter. Det finnes et mangfold av tapeter i historismens ulike ny-stiler, og fargene er ofte kraftige og mørke. Det blir også vanligere å trekke veggene med strie og papir, som blir malt. Brystningene hadde ofte fyllingspanel, de var nå høyere enn før, og kunne gå over vinduets underkant.
Historismens andre periode (1870-1900)
Det største antallet av murgårdene vi finner i murbyen Oslo er fra denne perioden, og historismens andre periode er dermed stilarten vi finner mest av også i interiørene. Den bygger tydelig på historismens første periode, men fra 1870-tallet setter den såkalte klunkestilen preg på historismens interiører. Her finner vi generelt mørkere farger, mørkere treimitasjoner, ulike brunfarger, og dekorelementer i gull. Brannmurene bak ildstedene fikk ofte samme farge som veggene, og kunne ha sjablong- og strekdekor. Slik dekor ble også gjerne malt i taket, eventuelt kombinert med takmalerier og annen dekor. Ellers kunne man også finne andre varianter, som kasetthimlinger, list-/bjelkeverk i mønstre, eller ådrede, laserte, beisede eller malte paneltak lagt i diagonaler.
Møbleringen var også i denne perioden plassert ut fra veggene og i forhold til parafinlamper fra taket. Det var et ideal at rommene skulle være velfylte, og – kanskje med dagens øyne – overlessede. Bruk av frodige tekstiler som velur og plysj i gardiner og duker, gjerne kantet med rysjer og dusker, var populært. Møblene var ofte stoppede, og hentet elementer fra de ulike historiske stilene som ble etterliknet. Det ble også gjerne plassert store, grønne planter, ofte av ulike palme- og bregnetyper, i de representative rommene.
På slutten av denne perioden og et stykke inn på 1900-tallet ble også dragestilen gjeldende i Norge. Den har en del felles trekk med historismen, men skiller seg fra denne ved å ha en tydelig inspirasjon fra norsk vikingtid og middelalder, særlig stavkirkene. Oljet treverk, gjerne i kombinasjon med sjablongdekor, var vanlig. Kongerødt ble en ny motefarge, og denne kunne for eksempel kombineres med sort, hvitt og gull. Møblene hadde treskurd inspirert av tidlig norsk historie, typiske er dragestolene.
Jugendstil (1898-1915)
Jugendstilen, også kalt art nouveau, kom som en motreaksjon på historismens nytolkninger av tidligere stilarter, og representerte, som navnet tilsier, en helt ny retning. Jugendstilen hadde som formål å skape noe nytt og moderne, med visuelle uttrykk som ikke nødvendigvis skulle hente sin inspirasjon fra fortiden. Løsningen ble å se til naturens myke former – eller til geometriens stramme uttrykk. Jugendstilen tok allikevel raskt opp i seg både regionale og historiske formuttrykk. I Norge utviklet det seg en særegen, nasjonsbyggende variant hvor jugendstilsformer smeltet sammen med dragestil og fornnordisk ornamentikk.
I interiørene ble både sjablongdekor og trykt tapet mye brukt. Fargene var vesentlig lysere enn i de foregående perioder, og bleke varianter av nærmest alle fargetoner ble brukt, gjerne kombinert med gulldekor. I Norge fikk man også en parallell trend knyttet opp mot den tidligere nevnte nasjonsbyggende varianten, med farger som kraftig okergul, bringebærrødt, dyp rød (kongerød), konjakkfarge, sterk olivengrønn, terrakotta og turkis – alle ofte i kombinasjon med gulldekor eller mørkbeiset treverk. Listverk i svart forekom, særlig langs gulvene. Møblene var fortsatt gjerne laget i harde tresorter, men med det nye organiske formspråket. Møblene kunne nå også ha et empirepreget uttrykk, som var mer i tråd med den geometrisk pregede varianten av jugendstilen, og disse møblene var da gjerne malte.
Nordisk nybarokk (1910-1930)
Unionsoppløsningen i 1905 gjorde at man igjen fikk et ønske om å uttrykke nasjonal identitet gjennom arkitekturen, og særlig den rike bygningsarven fra 16- og 1700-tallet ble brukt som inspirasjon. Som i barokken, var fargene igjen mørke og tunge. Mørk gråblå, ulike bruntoner, rødbrun, ulike grønntoner og ådring var vanlig. Antikkhvitt var også en nytolking av eldre malingsfarger som ble tatt i bruk.
Det var også en parallell palett knyttet opp mot det såkalte norske farvesynet. Denne trenden begynte i jugendperioden og var beslektet med fargene i den mer nasjonalromantiske jugendstilen, men fargene var nå gjerne skarpere og klarere, som sjøgrønt, hummerrødt, klart oransje, kjølig turkis, lys grå, svart og hvitt. Videre var det også en retning innenfor den nordiske nybarokken som tok utgangspunkt i det sene 1700-tallets louis-seize og det tidlige 1800-tallets empire, med lysere og blekere farger. Det gjaldt også møblene.
20-tallsklassisisme (1920-1932)
Her ble igjen de klassiske motivene, som tempelgavler, søyler, pilastre og tannsnitt, brukt som dekor, men gjerne i et noe enklere og strammere uttrykk enn tidligere. Dekoren og møblene kunne også ha et mer geometrisk preg, som i den nye art deco-stilen. Formene var også gjerne spinkle, høyere og smale. Empiremøbler kommer også på moten igjen. En ser også tendenser til at man stilmessig beveger seg mot den strammere og enklere funksjonalismen. Veggene kunne bli malt med strukturmaling, men tapet var også mye brukt.
Populære interiørfarger var tomatrød, blekblå, grågrønn, beigegul, blågrønn og grå.
Funksjonalisme (1927-1940)
Funksjonalismen er et tydelig brudd med alle tidligere stilarter. Den var primært en tankegang, men utviklet seg også til å bli en stilart for den nye tiden, med en del særegne visuelle trekk. Stilarten var blant annet preget av mulighetene industrien og nye materialer ga. Som navnet tilsier, skulle funksjonalitet stå i sentrum, og formuttrykk kom som en konsekvens av dette. Dekor ble sett på som overflødig. Fokuset på hygiene var også større, derfor var rene flater og minst mulig krimskrams viktig.
I fargesettingen var både harde kontraster og ton-i-ton vanlig. Primærfargene (gult, rødt og blått) i ulike nyanser, gjerne noe «sure», var mye brukt. Kryssfiner var også vanlig på både vegger og i tak; i takene gjerne i form av kasetthimlinger. På møbelfronten var særlig stålrørsmøbler et nytt innslag. Samtidig var nybarokke møbler populære på 1930-tallet, noe man finner i mange interiører.
Finne tilbake til og ta vare på opprinnelige interiører
Et interiør skal være både personlig og funksjonelt. Samtidig bør man ha respekt for historien til leiligheten og bygningen, og her trenger det ikke å være noen motsetning. Man kan oppnå spennende interiører ved å la originale og eldre elementer ta plass i en leilighet som fungerer etter moderne standard. Og husk at om man ikke gjør noe, gjør man heller ikke noe feil!
Det er viktig å være klar over verdien av hva man har før man eventuelt går i gang med endringer. Terskelen for å fjerne eller endre bør være større jo eldre noe er. Interiører i leiligheter har så godt som aldri noen formell vernestatus, derfor er det viktig at vi som eiere og beboere er vårt ansvar bevisst i å ivareta denne delen av bygningsarven. Der originale eller eldre elementer er fjernet, har man en større frihet i å velge om man vil forsøke å tilbakeføre, eller velge nye løsninger. En god tommelfingerregel er også at det er bedre å legge til noe nytt enn å fjerne noe gammelt. Dette kan for eksempel være ved å legge plater på en skånsom måte utenpå en eldre tapet. På denne måten bevares tapeten, og det er mulig å finne tilbake til denne senere. Ved å bevare spor etter hvordan huset ble bygd og hvordan det har blitt brukt oppgjennom årene, tar en vare på viktig historiefortelling i bygningen for framtida.
Hvis en ønsker å gjøre inngripende tiltak i leiligheten, bør en vurdere om det gjør bosituasjonen vesentlig bedre. Hvis ikke, er det kanskje ikke verdt det. Det kan også være klokt å ikke gjøre alt på én gang! I tillegg til at det ofte er økonomisk å spre tiltak utover i tid, får en også mulighet til å bli mer kjent med bygningen og sine egne behov, og en unngår å gjøre tiltak som viser seg å kanskje ikke være nødvendige.
Gjør en kartlegging av hva som eventuelt finnes av originale eller eldre elementer i leiligheten. Ta gjerne foto, slik at det finnes dokumentasjon for ettertiden. Der historiske elementer har gått tapt, kan man bruke ulike metoder som grunnlag for en eventuell rekonstruksjon. Arkivsøk i for eksempel byggesaksarkiv, branntakster, folketellinger og pantebøker kan i enkelte tilfeller gi opplysninger om interiører. Her er Digitalarkivet og saksinnsyn hos Oslo kommune gode innganger. Det finnes få foto av historiske interiører, og de gir sjelden god informasjon om fargesetting. De kan likevel være svært verdifulle for å se andre detaljer, samt at man får et inntrykk av fargemetning og kontraster. Digitalt Museum og Oslobilder er de beste kildene for å lete etter historiske foto. For å finne tilbake til historisk fargesetting og oppbygging av interiør, bør farge- og materialundersøkelser gjennomføres av en konservator med god erfaring fra denne typen undersøkelser. Det er viktig å forstå opprinnelig materialbruk og håndverk for å kunne finne løsninger som fungerer sammen med den gamle bygningen. Hvis man ønsker å gjøre tilpasninger i leiligheten samtidig som man tar best mulig vare på de historiske elementene, kan det være klokt å søke råd hos en arkitekt med god kompetanse på eldre murgårder.
For å se eksempler på bevarte eller rekonstruerte historiske interiører, er Wessels gate 15 på Norsk Folkemuseum, Oslo Museums leiligheter «Brenna» på Sagene og museumsleiligheten i Tøyengata, og Henrik Ibsens leilighet på Ibsenmuseet gode steder å begynne.
Kilder
Drange, Tore m.fl.: Gamle trehus – Historikk, reparasjon, vedlikehold (1992)
Frøyseth, Kari-Marte og Tor Harald: «Fra barokk til funkis». Artikkel om møbelhistorie i Norske Hjem nr. 1/2021
Valderaune, Marte Osvoll: Praktisk fargesetting av historiske interiør – En fortelling, en introduksjon, et verktøy (2016)
Opplysninger og innspill fra Bjørn Vidar Johansen
6 kjappe om interiører
- Sett deg inn i den historiske konteksten som murgården ble bygget i, og hvilken stilart leiligheten kan ha vært preget av opprinnelig.
- Dokumentér hva som finnes av eldre og originale elementer i leiligheten, og etterstreb å ta vare på disse.
- Legg heller til noe nytt enn å fjerne noe gammelt.
- Bruk tid på å vurdere om du skal gjennomføre mer omfattende tiltak, og gjør heller for lite enn for mye. Og husk at om man ikke gjør noe, gjør man heller ikke noe feil!
- Bruk en konservator for å få gjort farge- og materialundersøkelser før eventuell tilbakeføring av opprinnelige interiørelementer.
- Bruk alltid rådgivere og håndverkere med relevant fagkompetanse, gode referanser på tilsvarende arbeid, og god forståelse for verneverdige bygninger.
